Ingen militær- eller terrorbekjempelsesanalytikere mener at den militære styrken som er brukt i Irak og Syria, har den minste sjansen til å beseire IS.
Den amerikanske krigen mot 'Den islamske staten i Irak og Levanten' eller ISIL, også kjent som den islamske staten IS - den største enkeltutviklingen i USAs utenrikspolitikk i løpet av 2014 - fortsetter å pusle de som leter etter sin strategiske logikk. Men løsningen på puslespillet ligger i betraktninger som ikke har noe å gjøre med en rasjonell respons på realitetene på bakken.
Faktisk handler det om innenrikspolitiske og byråkratiske interesser.
Forsiktig er den amerikanske ledede militære innsatsen rettet mot å "demontere" den "islamske staten" som en trussel mot stabiliteten i Midtøsten og USAs sikkerhet. Men ingen uavhengig militær- eller terrorbekreftelsesanalytiker mener at den militære kraften som blir brukt i Irak og Syria, selv har den minste muligheten for å oppnå dette målet.
Som amerikanske diplomater fritt anerkjent til journalisten Reese Ehrlich, vil de strykelsene Obama-administrasjonen utfører ikke beseire IS-terrorister. Og som Ehrlich utdyper, har USA ingen allierte som muligens kunne overta det store territoriet som nå kontrolleres. Pentagon har gitt opp på den ene syriske militære organisasjonen som en gang ble ansett som kandidat til amerikansk støtte - fri syriske hæren.
I august i fjor, terroristanalytiker, Brian Fishman skrev at ingen hadde "tilbudt en plausibel strategi for å beseire [IS] som ikke innebærer en stor amerikansk satsing på bakken ...." Men Fishman gikk videre og påpekte at [IS] faktisk trenger krigen USA gir, fordi: "[W] ar gjør jihadistbevegelsen sterkere, selv i møte med store taktiske og operasjonelle nederlag."
Videre må IS selv forstås som en konsekvens av den verste rekkefølgen av amerikanske militære kampanjer siden 9. september - den amerikanske invasjonen og okkupasjonen av Irak. Den amerikanske krigen i Irak var primært ansvarlig for å skape forhold for utenlandske islamske ekstremister å blomstre i det landet. Videre lærte gruppene som til slutt samlet seg rundt IS hvordan man oppretter "adaptive organisasjoner" fra et tiår med kamp mot amerikanske tropper, som den daværende forsvarsunderretningsdirektøren, Michael Flynn. har observert. Og til slutt gjorde USA den formidable militære styrken som den er i dag, ved å snu over milliarder dollar av utstyr til en korrupt og inkompetent irakisk hær som nå har kollapset og vendt over mye av våpenet til jihadistiske terrorister.
Etter tretten år hvor administrasjon og nasjonale sikkerhetsbyråer har fulgt politikk over Midt-Østen som selvsagt er katastrofale i rasjonelle sikkerhets- og stabilitetsvilkår, er det nødvendig med et nytt paradigme for å forstå de virkelige motivasjonene som ligger til grund for lanseringen av nye tiltak som krigen mot ER. James Risens mesterlige nye bok, Betal hvilken som helst pris: Greed, Power and Endless War, viser at nøkkelfaktoren i et absurd selvbetjent nasjonalt sikkerhetsinitiativ etter en annen siden 9 / 11 har vært de store mulighetene som byråkrater har fått til å bygge opp sin egen makt og status.
I tillegg viser historiske bevis et mønster av presidenter som forfølger militære opplevelser og andre politikker på grunn av den offentlige opinionens bølger eller frykten for at deres nasjonale sikkerhetsrådgivere vil anklage at de er myke på fienden eller nasjonal sikkerhet generelt. I tilfelle av Obama spilte begge faktorene en rolle i etableringen av krigen mot IS.
Obama-administrasjonen så på IS-styrkenes juni-overtakelse av en rekke byer i Tigris-dalen i Irak som først og fremst en politisk trussel mot selve administrasjonen. Normer for det amerikanske politiske systemet krevde at ingen president har råd til å se svakt i å reagere på eksterne hendelser som skaper sterke offentlige reaksjoner.
Hans siste intervju før han gikk tilbake som forsvarssjef for forsvarets intelligensbyrå - publisert dagen da bombingen av IS-målene begynte på 7 August - General Michael Flynn kommenterte: "Selv presidenten, tror jeg, føler seg noen ganger tvunget til å bare gjøre noe uten å først si:" Vent! Hvordan skjedde dette?'"
Da utførte han i motsetning til amerikanske airstrikes, beheadings av den amerikanske journalisten James Foley og den amerikanske-israelske journalisten Steven Sotloff, og økte den politiske kostnaden for ikke å ta sterkere militære tiltak mot de nye skurkene i populære medier. Selv etter den første grusomme IS-videoen, er det imidlertid nestleder for nasjonale sikkerhetsrådgiver, Ben Rhodes fortalte reportere på 25 i august at Obama var fokusert på å beskytte amerikanske liv og anlegg og den humanitære krisen, "inneholder" er hvor de er og støtter fremskritt av irakiske og kurdiske styrker.
Rhodos understreket også at IS var en "dypt forankret organisasjon", og den militære styrken kunne ikke "forkaste dem fra samfunnene der de opererer". Denne forsiktigheten antyder at Obama var forsiktig med en åpen forpliktelse som ville la ham være sårbar for å bli manipulert av militæret og andre byråkratier.
Umiddelbart en uke etter den andre hindring, forplikter Obama USA til å samarbeide med "venner og allierte" til "Nedbryte og til slutt ødelegge terroristgruppen kjent som [IS]". I stedet for oppdragskryp var det et pustende "oppdragssprang" fra administrasjonspolitikken med begrenset streik mindre enn tre uker tidligere. Obama reiste den svært fantasifulle begrunnelsen at en langsiktig militær innsats mot IS var nødvendig for å hindre en trussel mot USA selv. Den antatte begrunnelsen var at terrorister ville trene et stort antall europeere og amerikanere som flocket til Irak og Syria for å komme tilbake for å utføre "dødelige angrep".
Betydelig insisterte Obama i uttalelsen på å kalle det en “omfattende og vedvarende terrorbekjempelsesstrategi” - men ikke en krig. Å kalle det en krig ville gjøre det vanskeligere å kontrollere misjonskryp ved å gi nye militære roller til forskjellige byråkratier, samt til slutt å stoppe operasjonen.
Men de militære tjenestene og kontraterroristbyråkretsene i CIA, NSA og Special Operations Command (SOCOM) så en stor, mangfoldig militær operasjon mot ISIL som en sentral interesse. Før ISILs spektakulære trekk i 2014 møtte Pentagon og militærtjenestene utsiktene til å redusere forsvarsbudsjettene i kjølvannet av et amerikansk uttak fra Afghanistan. Nå så Army, Air Force og Special Operations Command muligheten til å kutte ut nye militære roller i kampen mot ISIL. Spesialoperasjonskommandoen, som hadde vært Obamas "Foretrukket verktøy" for å bekjempe islamske ekstremister, skulle lide sitt første flate budsjettår etter at 13 år med kontinuerlig finansiering økte. Det var rapportert å være "frustrert" ved å bli forvist til rollen som gjør det mulig for amerikanske airstrikes og ivrige etter å ta på ISIL direkte.
På 12 september kalte både statssekretæren John Kerry og den nasjonale sikkerhetsrådgiveren Susan Rice fortsatt airstrikes en "kontraterrorismeoperasjon" mens anerkjenne at noen i administrasjonen ville kalle det en "krig". Men presset fra Pentagon og dets mot terroristpartnere for å oppgradere operasjonen til en "krig" var så effektiv at det bare tok en dag å utføre skiftet.
Følgende morgen, militær talsmann, admiral John Kirby fortalte reportere: "Gjøre ingen feil, vi vet at vi er i krig med [IS] på samme måte som vi er i krig, og fortsetter å være i krig, med al-Qaida og dets partnere." Senere den dagen, skriver White House-pressesekretæren, Josh Ernst brukte det samme språket.
Under de omstendighetene som eksisterer i Irak og Syria, ville det mest rasjonelle svaret på ISs militære suksesser ha vært å unngå amerikansk militær handling helt og holdent. Men Obama hadde sterke incitamenter til å vedta en militærkampanje som den kunne selge til viktige politiske valgkretser. Det gir ingen mening strategisk, men unngår farene som virkelig betyr noe for amerikanske politikere.
- Gareth Porter er en uavhengig etterforskende journalist og historiker som skriver om USAs nasjonale sikkerhetspolitikk. Hans siste bok, "Manufactured Crisis: The Untold Story of the Iran Nuclear Scare", ble utgitt i februar 2014.
Synspunktene uttrykt i denne artikkelen tilhører forfatteren og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonen til Midtøsten Eye.
Foto: USAs president Barack Obama klarte å gå fra å risikere misjonskryp til 'misjonshopp' (AFP)
