Av John Jones, Oslo, Norge, mai 15, 2019
In et engelsk fengsel på tidspunktet for denne skrive, en syk Julian Assange sitter og venter på å bli utlevert til United states under a drakonisk lov for krigspioner fra 1917. glemt by pressen og politikerne, er det faktum at han var faktisk arrestert å være sendt til Sverige for å møte voldtekt avgifter. Assange's Kriminalitet er å ha gjort hva hver journalist og utgiver burde ha gjort, men at for få har: brakte til oss bevis på maktmisbruk, selv krigsforbrytelser, i en grad som er vanskelig å forstå. Med andre ord er han en farlig mann. Han er farlig for den mektige, i dette tilfellet USAs mektige: Obama, Clinton, Trump, de CIA, den New York Timesog de Washington Post. Verst av alt er pressen som er dummert, for Assange har gjort ingenting, men hva de selv burde ha gjort. De vil aldri glem det.
Det som resten av oss skulle huske, er imidlertid de rasende ordene til sjef for svenske barneforeningen Anne Ramberg on april 17th av i år: “[Assange-saken] er preget av alt fra uansvarlige konspirasjonsteorier, helt uten støtte i virkeligheten, til klanderverdig juridisk behandling fra begge Britisk og svensk sides. “For dette handler om langt mer enn hva vi kan tenke om Assange," sier hun og oppsummerer: "Det handler om ytringsfrihet og respekt for loven. Til syvende og sist handler det om den rette og moralske plikten til å avsløre krigsforbrytelser. Assange og Wikileaks gjorde dette. ” Og for å virkelig understreke alvorligheten i saken, konkluderer Ramberg "Ville vi ha overlevert den tyske Hitler en som hadde avslørt informasjon om konsentrasjonsleirene og folkemordet?" Hun svarte selv, lakonisk: "Jeg tror ikke det. ”
I dag mistanke om hemmelige avtaler om å utlevere fange til USA er ikke lenger en løs “konspirasjonsteori.”Svenske og britiske myndigheter skammer seg ikke engang for å vise sin servilitet til imperiet i Vesten. Den universelt hatede Trump har plutselig blitt en anstendig dommer og humanitær fengselsvakt for Assange. I Storbritannia, kommentatorer som Suzanne Moore, James Ball, og Jess Phillips kommenterer i Foresatt, New Statesman og Sunday Times med synkende beskrivelser som ikke passer for det norske språket. Mens du er her på fjellet, ser det ut til å være "for tidlig" for Aftenposten å konkludere med Assange-saken. Journalistene i Bergens Tidende og Dagbladet latterliggjør Fangen i ambassaden som var tillatt å snakke med Universitetet i Bergen under de prestisjetunge Holbergdagene sammen med John Pilger. Mannen er rettferdig spill. Åpenbart trenger ikke gode historier fakta. Også i Norge.
Hva har Assange-saken å gjøre med oss i Norge? Trenger vi å ha en mening om at den skjegne fangen blir trukket ned i ambassadetrappen?
For meg har min tillit til ledernes forhold til åpenhet og sannhet blitt alvorlig rystet - og Assange-saken har vært a katalysator i dette. Årsaken til å øke lederskapets forakt er i mine øyne ikke så mye patetiske løgnere som Donald Trump eller ledere som Israels Benjamin Netanyahus fire korrupsjonssøksmål, for å nevne to topper i terrenget. Heller ikke jeg tenker på norske parlamentariske politikere som tukler med reiseregninger eller sårbare barn. Heller ikke Stortingeting befolket av store og små kriminelle som resten av samfunnet. Nei, jeg skjønner at jeg ikke lenger stoler på at våre politikere og ledere lar den grunnleggende søken etter sannhet og åpenhet overstyre småpragmatiske og kortsiktige gevinster. Og heller ikke synes vi å ha strukturer Det vil ærlig se etter forum og fange sannheten. La meg starte fire år tilbake:
“Jeg vil ha Daniel Ellsberg i studio”, insisterte NRKs Ole Torp på telefonen en sommerdag i 2015. Vi var vert for, sammen med blant andre norske PEN, den amerikanske whistleblower ikoner Daniel Ellsberg, Jesselyn Raddach, og Thomas Drake i Oslo, Stockholm, Berlin, Reykjavík og London. "Stå opp for sannheten," ble turen kalt. Vi ble dekket av Guardian seg selv, men viktigere for meg: NRKs Torps profesjonelle interesse, Den daglige Aftenposten's Harald Stanghelle og Dagens Naringsliv's Osman Kibars dype forpliktelser ga sterke tekster. De dekket seriøst prisen som varslere hadde betalt for å sikre sannhet og åpenhet for resten av oss, som alle demokratier krever fra deres ledere. Spesielt når de er truet av ødeleggende krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.
Målet med turen var å øke bevisstheten om betydningen av whistleblowers til demokrati, men spesielt til bringe oppmerksomhet mot Edward Snowden og for at han fikk lov til å komme til Norge og motta Bjørnsonprisen for varslingen. I London besøkte vi Julian Assange som hilste på turen fra rommet sitt i Ecuadors ambassade.
Utenfor Stortinget en onsdag i juni, hadde vi rigget opp et stadium. Sanger-låtskriver Moddi sang. whistleblowerstold deres historier. Harald Stanghelle utfordret å delta på taleren av parlamentet Olemic Thommessen for å vise at hans mange dristige ord om ytringsfrihet og lovstyre, var mer enn ord: Du kan få Snowden til Norge, en engasjert Stanghelle oppfordret optimistisk taleren.
Det var da det skjedde: Virkeligheten eksploderte rett foran øynene mine: med raserende øyne og forsikring om aldri mer å jobbe med meg, snakket Speaker og dro. Anropet til å høre på vår mest bemerkelsesverdige varslere ble for tøff for parlamentets mest fremtredende lytter. Og varslernes melding til speaker Thommessen aldri nådd de folkevalgte. Dette er mer alvorlig enn Thommessens godt dekket tukling med skatteparadis og parlamentariske budsjetter. Dette handler om engasjement for demokrati. Og høyttaleren klarte ikke testen.
Deretter: Under høringen om den norske Libya-bombingen i vår, gikk Assange inn på Stortinget igjen. Wikileaks og Assange hadde publisert informasjon som det engelske parlamentets Libya-kommisjon hadde hentet fra Wikileaks - og stolte på: En e-post til Hillary Clinton avslørte motivene bak franske Sarkozys iver etter å knuse Gaddafi: styrking av fransk innflytelse i Afrika og fortifying Sarkozys rystende politiske liv i det kommende valget. Ikke et ord om humanitært motiv eller ønsket om å stoppe et folkemord. Man kan ikke bombe demokrati fra en høyde på 10,000 XNUMX meter, briten som viste seg å være akkurat det den norske utenriksminister Store mente to dager før han sendte norske bombefly for å gjøre nettopp det. Det ”humanitære” argumentet var nettopp Norges fikenblad da vi bestemte oss for å bidra til ødeleggelsen av et land og et folk slik vi kjenner det.
Deretter flere parlamentariske høringer: En tydelig uinformert parlamentarisk komité for utenrikssaker ignorerte totalt informasjon fra en av Norges mest kjente fredsforskere, Ola Tunander, om Assanges Sarkozy-avsløringer for å knuse Gaddafi. - Så rart, uttalte Sosialistpartiets leder Lysbakken, siden Gaddafi, og Sarkozy var kjent for å være gode venner. Representanten Tetzchner visste ikke om Tunanders bok “The Libya War». Boken er fullpakket med vitenskapelig grunnlagt dokumentasjon og den eneste norske utgitt om nettopp temaet komiteen skulle “høre.”Frps Tybring Gjedde vurderte, smiler, at Libya under Gaddafi kunne knapt kalles et paradis. Tunander svarte, støttet av Wikileaks og FN, at den norske humanitære innsatsen hittil bidro til å bringe Libya ned fra 57th til 108. plass på FNs menneskelige utviklingsindeks. En katastrofe som 8 år senere fortsatt er i tilbakegang. "Katastrofe" betyr i dette tilfellet massedødsfall, økende vold, ødelagt helse, ernæring, infrastruktur og arbeidsplasser for millioner. Mange flyktninger og åpning av låser for masseinnvandring til Europa. Et nesten enhetlig parlament er fornøyd med sin humanitære innsats. Se videooverføring på Stortinget.no og bli overbevist om at uvitenhetens kraft er undervurdert. Vi lo med Hillary Clinton: "Vi kom, vi så, han døde." Vi har blod på hendene.
Åpenbaringer av planer, prestasjoner og resultatene av de mektiges misbruk kommer ikke uten at en pris skal betales. Denne gangen price er betalt av assange og andre som publiserer informasjon overlevert dem fra modige whistleblowers som ikke kan være stille. Folk som Jesselyn Raddach, Katherine Gun, og john kiriakodu er bare tre av mange jeg har fått å vite i de senere årene. Se dem opp! De har ofret jobb, familie, og hele deres fremtid fordi de måtte. Med Wikileaks, åpenbarings fra whistleblowers har nådd oss alle. Dese tre er neit i fengsel, men Julian Assange og Chelsea Manning er.
På trappene til Ecuadors ambassade traff jeg nylig Tom fra Australia. Han hadde reist langt å sitte tre dager vakt over Assange. Han gjorde det i solidaritet med de av oss som ville ha likt å være der, men kunne ikke. Vi snakket om katolsk prest Daniel Berrigan som ble fengslet for sin motstand mot atomvåpen og krig. "Jeg gjør det ikke fordi jeg tror jeg vinner," sa Barrigan. - Jeg gjør det fordi det er riktig.
Men rettferdighet is sjelden politisk passende. Vi som har brukt tid på å studere hva Assange har gjort, og ikke gjort, har sett alle løgnene og all uvitenheten - kan vi fortsatt håpe å bevise BeRrigans ord feil, og tro at sannheten fortsatt har verdi, kan sannheten vinne? At det er media, politikere, og institusjoner som lytter og handler? Hvem blir med advokat Ramberg i hevdet at å bekjempe krigsforbrytelser og overgrep ikke bare er en menneskerett - det er en moralsk plikt?
