Erklæring fra Tysk Initiative Legg ned armene dine, på årsdagen for den russiske invasjonen av Ukraina, 16. februar 2023
Med invasjonen av Ukraina av russiske tropper 24. februar 2022, eskalerte den sju år lange lavintensitetskrigen i Donbass, som ifølge OSSE forårsaket 14,000 4,000 dødsfall, inkludert 2022 XNUMX sivile, to tredjedeler av disse i utbryterterritoriene - til en ny kvalitet på militær vold. Den russiske invasjonen var et alvorlig brudd på folkeretten og har ført til enda flere dødsfall, ødeleggelser, elendighet og krigsforbrytelser. I stedet for å gripe muligheten til et forhandlet oppgjør (forhandlingene fant faktisk sted frem til april XNUMX), ble krigen eskalert til en "fullmektigkrig mellom Russland og NATO", som til og med myndighetspersoner i USA nå åpent innrømmer. .
Samtidig hadde FNs generalforsamlings resolusjon av 2. mars, der 141 land fordømte invasjonen, allerede bedt om en umiddelbar løsning av konflikten «gjennom politisk dialog, forhandlinger, mekling og andre fredelige midler» og krevd «tilslutning til Minsk-avtalene" og eksplisitt også gjennom Normandie-formatet "for å jobbe konstruktivt mot deres fulle implementering."
Til tross for alt dette har verdenssamfunnets oppfordring blitt ignorert av alle berørte parter, selv om de ellers liker å referere til FN-resolusjoner i den grad de er enig med deres egne standpunkter.
Slutten på illusjoner
Militært er Kiev på defensiven og dens generelle krigføringsevne krymper. Allerede i november 2022 rådet sjefen for USAs felles stabssjefer til å starte forhandlinger da han anså en seier av Kiev som urealistisk. Nylig i Ramstein gjentok han denne posisjonen.
Men selv om politikerne og media klamrer seg til illusjonen om seier, har situasjonen for Kiev forverret seg. Dette er bakgrunnen for den siste eskaleringen, det vil si levering av kampvogner. Dette vil imidlertid bare forlenge konflikten. Krigen kan ikke vinnes. I stedet er dette bare ett skritt til langs en glatt bakke. Umiddelbart etterpå krevde regjeringen i Kiev levering av jagerfly neste gang, og så videre, direkte involvering av NATO-tropper – noe som senere førte til mulig kjernefysisk eskalering?
I et atomscenario ville Ukraina være det første som omkom. Ifølge FN-tall var antallet sivile dødsfall i fjor over 7,000, og tapene blant soldater var i sekssifrede rekkevidde. De som tillater fortsettelsen av skytingen i stedet for å forhandle, må spørre seg selv om de er villige til å ofre ytterligere 100,000 200,000, XNUMX XNUMX eller enda flere mennesker for villedende krigsmål.
Genuin solidaritet med Ukraina betyr å jobbe for å stoppe drapet så snart som mulig.
Det er geopolitikk – dumt!
Den avgjørende faktoren for at Vesten spiller militærkortet, er at Washington aner en mulighet til å svekke Moskva grundig ved hjelp av en utmattelseskrig. Ettersom USAs globale dominans avtar på grunn av transformasjonen av det internasjonale systemet, streber USA etter å gjenheve sitt krav på globalt lederskap – også i sin geopolitiske rivalisering med Kina.
Dette er i hovedsak i tråd med det USA gjorde allerede tidlig etter den kalde krigen for å prøve å hindre fremveksten av en rival av samme størrelse som Sovjetunionen. Derved var det viktigste instrumentet NATOs utvidelse østover med Ukraina som det «usinkbare hangarskipet» på Moskvas dørstokk som kronen på verket. Samtidig ble Ukrainas økonomiske integrasjon i Vesten fremskyndet ved hjelp av EUs assosiasjonsavtale som ble forhandlet frem fra 2007 og fremover – og som fastslo Ukrainas frikobling fra Russland.
Antirussisk nasjonalisme i Øst-Europa ble tent som et ideologisk grunnlag. I Ukraina eskalerte dette i de voldelige sammenstøtene mot Maidan i 2014, og som svar på det også i Donbass, som da behørig førte til løsrivelsen av Krim og Donetsk- og Luhansk-regionene. I mellomtiden har krigen blitt en blanding av to konflikter: – På den ene siden er konflikten mellom Ukraina og Russland et resultat av den kaotiske oppløsningen av Sovjetunionen, som i seg selv er tungt belastet av den motstridende historien om dannelsen av en ukrainsk. nasjonen, og på den annen side – den langvarige konfrontasjonen mellom de to største atommaktene.
Dette bringer inn de farlige og komplekse problemene med atomkraftbalansen (terror). Fra Moskvas perspektiv rommer den militære integreringen av Ukraina i Vesten faren for et halshuggingsangrep mot Moskva. Spesielt siden våpenkontrollavtalene, fra ABM-traktaten under Bush i 2002 til INF- og Open Sky-traktaten under Trump, som ble avtalt under den kalde krigen, alle har blitt avsluttet. Uavhengig av dens gyldighet, bør Moskvas oppfatning derfor følges. Slik frykt kan ikke dempes med bare ord, men krever strengt troverdige tiltak. Imidlertid avviste Washington i desember 2021 tilsvarende skritt foreslått av Moskva.
I tillegg er misbruk av folkerettslige traktater også en av Vestens praksiser, som blant annet vises ved Merkels og François Hollandes innrømmelse av at de kun konkluderte med Minsk II for å kjøpe tid for å muliggjøre bevæpning av Kiev. På denne bakgrunn kan ikke ansvaret for krigen – og dette er desto mer sant siden vi har å gjøre med en stedfortrederkrig – reduseres til Russland alene.
Uansett så forsvinner ikke Kremls ansvar på noen måte. Nasjonalistiske følelser sprer seg også i Russland og den autoritære staten blir ytterligere styrket. Men de som ser på den lange historien med eskalering kun gjennom linsen til enkle svart-hvite bogeyman-bilder, kan ignorere Washingtons – og i kjølvannet av det EUs – del av ansvaret.
I Bellicose Fever
Den politiske klassen og massemediene feier alle disse forbindelsene under teppet. I stedet har de forfalt i en skikkelig krigsfeber.
Tyskland er et de facto krigsparti og den tyske regjeringen har blitt en krigsregjering. Den tyske utenriksministeren trodde i sin overmodige arroganse at hun kunne "ødelegge" Russland. I mellomtiden har partiet hennes (The Green Party) forvandlet seg fra et fredsparti til den heftigste krigshetsen i Forbundsdagen. Da det var noen taktiske suksesser på slagmarken i Ukraina, hvis strategiske betydning var overdrevet over alle mål, ble det skapt en illusjon om at en militær seier over Russland var gjennomførbar. De som ber om et kompromiss med fred, blir kåret som «underdanige pasifister» eller «sekundære krigsforbrytere».
Et politisk klima som er typisk for hjemmefronten under krigstid har oppstått som hevder et massivt press for å innordne seg som mange ikke tør å motsette seg. Fiendebildet utenfra har fått selskap av en økende intoleranse fra det større området. Ytringsfriheten og pressefriheten eroderer, som illustrert av forbudet mot blant annet «Russia Today» og «Sputnik».
Den økonomiske krigen – en fuktig squib
Den økonomiske krigen mot Russland som allerede hadde begynt i 2014, fikk historisk enestående proporsjoner etter den russiske invasjonen. Men dette har ikke hatt noen effekt på den russiske kampevnen. Faktisk krympet den russiske økonomien med tre prosent i 2022, men Ukrainas krympet med tretti prosent. Det reiser spørsmålet, hvor lenge kan Ukraina tåle en slik utmattelseskrig?
Samtidig induserer sanksjonene sideskade på den globale økonomien. Spesielt det globale sør har blitt hardt rammet. Sanksjonene forverrer sult og fattigdom, øker inflasjonen og provoserer kostbare turbulenser i verdensmarkedene. Det er derfor ikke rart at det globale sør verken er villig til å delta i den økonomiske krigen eller ønsker å isolere Russland. Dette er ikke dens krig. Den økonomiske krigen har imidlertid negative effekter på oss også. Frikoblingen fra russisk naturgass forverrer energikrisen som påvirker sosialt svakere husholdninger og kan føre til en utvandring av energiintensiv industri fra Tyskland. Bevæpning og militarisering går alltid på bekostning av sosial rettferdighet. Samtidig med fracking-gass fra USA som er opptil 40 % mer skadelig for klimaet enn russisk naturgass, og med bruk av kull, har alle CO 2-reduksjonsmålene allerede landet i søppeldunken.
Absolutt prioritet for diplomati, forhandlinger og en kompromissfred
Krig absorberer politiske, emosjonelle, intellektuelle og materielle ressurser som er presserende nødvendig for å bekjempe klimaendringer, miljøforringelse og fattigdom. Tysklands de facto engasjement i krigen deler samfunnet og spesielt de sektorene som er forpliktet til sosial fremgang og sosioøkologisk transformasjon. Vi tar til orde for at den tyske regjeringen avslutter sin krigsforløp umiddelbart. Tyskland må starte et diplomatisk initiativ. Det er dette de fleste av befolkningen etterlyser. Vi trenger en våpenhvile og starten på forhandlinger forankret i et multilateralt rammeverk som involverer deltakelse fra FN.
Til slutt må det komme en kompromissfred som baner vei for en europeisk fredsarkitektur som møter sikkerhetsinteressene til Ukraina, Russland og alle partene i konflikten og som åpner for en fredelig fremtid for vårt kontinent.
Teksten er skrevet av: Reiner Braun (International Peace Bureau), Claudia Haydt (Information Center on Militarization), Ralf Krämer (Sosialistisk Venstre i partiet Die Linke), Willi van Ooyen (Peace and Future Workshop Frankfurt), Christof Ostheimer (Federal) Komiteens fredsråd), Peter Wahl (Attac. Tyskland). Personopplysningene er kun til informasjon
