Krigsforkjempere opplevde vold som barn

av Franz Jedlicka, PressenzaJuni 1, 2023

Som sosiolog og fredsforsker er jeg opptatt av sammenhengene mellom barneoppdragelsesstiler i land rundt om i verden og deres fred. Jeg stiller det enkle spørsmålet "Kan et land bli bærekraftig fredelig hvis en stor andel av barna allerede opplever vold i familien?" Nesten alt jeg har undersøkt om dette så langt peker på et klart "nei" (jeg har publisert de viktigste kildene og statistikkene om dette i e-boken min "The Forgotten Peace Formula"). Og "Child Protection SDG" 16.2. er – kanskje helt bevisst – et underpunkt i Peace SDG 16.

Forskningen min er tverrfaglig i sin natur: For det første handler den om internasjonale data om vold mot barn. Her er det på den ene siden statistikk fra UNICEF, for eksempel rapportene «Hidden in plain sight» og «A familiar Face», og på den andre siden er det detaljerte lister over lovlig barnevern mot fysisk avstraffelse i land rundt om verden: på http://endcorporalpunishment.org (Corporal punishment er den engelske betegnelsen på corporal punishment). Disse listene viser også om fysisk avstraffelse er tillatt i et land, ikke bare i familier, men også i skoler, barnehager eller til og med fengsler (!).

Disse dataene kan sammenlignes med Global Peace Index, som publiseres hvert år av Institute for Economics and Peace (IEP) og rangerer nasjoner i forhold til deres fred. Allerede her blir det klart at i de mest fredelige landene i verden – Østerrike er nesten alltid blant de 5 beste (kroppsstraff ble forbudt i Østerrike i 1989 – det var det tredje landet i verden) – kan barn ikke lenger bli slått. Men det er selvfølgelig andre faktorer, som demokrati, velstand, lav sosial ulikhet.

Den neste vitenskapelige disiplinen er selvfølgelig psykologi: med fokus på tidlig barndomsutvikling er det nå klart at traumer i tidlig barndom – fordi det å slå er nettopp det – har en lang negativ ettervirkning, i verste fall skader eller blokkerer empatisentrene i hjernen. Selvfølgelig blir ikke alle barn som ble slått i en tidlig alder voldelige som voksne, men det motsatte er sant – og det er her kriminalpsykologien kommer inn – som nesten alle voldsutøvere (ja, de er stort sett menn …) opplevde vold som barn. I land uten forbud mot fysisk avstraffelse er det derfor et høyere antall mennesker som er forberedt på å bruke vold fordi følelsen av empati ble forstyrret i tidlig barndom.

Nevropsykologien har derimot slått fast at det ikke finnes noe som heter «aggresjonsdrift», men at aggressivitet alltid er en reaksjon på selvopplevd vold, fornærmelser, omsorgssvikt eller ekskludering. Spesielt Joachim Bauer forklarer dette i detalj i bøkene "The Cooperative Gene" og "Pain Threshold". Rutger Bregman beskriver det i sosialhistoriske termer i sin bok «Basically Good».

Voldsutøvere «i stor skala», dvs. krigshetsister, diktatorer og despoter, opplevde også nesten alltid vold som barn. Det er her historievitenskapen kommer inn i bildet, spesielt «psykohistorie» (også kalt politisk psykologi): Historikere har begynt å studere barndommen til politiske skikkelser. En tidlig viktig bok om dette var "In the Beginning was Education" av Alice Miller, der hun undersøkte Adolf Hitlers barndom: han opplevde til dels ekstrem ydmykelse i sin opprinnelsesfamilie. Etter min mening er den beste aktuelle boken om emnet "Childhood is Political" av Sven Fuchs, som undersøker barndommen til Stalin, Mussolini, Saddam Hussein og mange flere – og også: spesielt eksplosiv nå – barndommen til Vladimir Putin (han for opplevd vold og omsorgssvikt – og fysisk avstraffelse er heller ikke forbudt i Russland ennå).

På en viss måte er det også foretatt fredsforskning innen kultur- og sosialantropologi, der urfolk på ulike kontinenter har blitt studert med hensyn til deres fredelige – eller krigerske – oppførsel. Her kommer det fra tid til annen utsagn om ikke-voldelig barneoppdragelse, men man må ærlig talt betegne disse studiene som ikke statistisk signifikante – for det ble ikke produsert statistikk, men kun beskrivelser.

Dermed fortettes et helhetsbilde hvorfra det blir klart at en ikke-voldelig oppdragelse av barn er en viktig fredsfaktor. Hvis man da tar et pedagogisk perspektiv – med tanke på fredsundervisning – oppstår naturligvis spørsmålet: Er det ikke motstridende opplæring hvis voksne vil lære barna sine hvor viktig ikke-vold er, men de selv bruker vold i barneoppdragelsen? Ironisk nok er dette veldig ofte tilfellet selv i religiøse kulturer: for eksempel er det bibelsitatet «Den som sparer med stangen forderver barnet» – og i noen religiøse grupper (f.eks. de evangeliske i USA) forfektes det med heftighet – og de kjemper ofte til og med mot forsøk på å innføre lover om barnevern. USA er forresten det eneste FN-medlemslandet som ikke ønsker å ratifisere FNs barnekonvensjon: der, selv på enkelte skoler, kan barn fortsatt bli straffet ved å bli slått med en treplate – padle – en skandale som er altfor ukjent i Europa.

Alt i alt handler altså forskningen min om en «fredskultur», en konsekvent kultur for ikke-vold på alle områder av samfunnet: ganske enkelt fordi det ikke er troverdig å snakke om ønsket om fred, men å tillate vold i utdanning av barn. Derfor vil jeg foreslå begrepet «peace mainstreaming» for en slik tilnærming til fredsbygging: den sier at vold (og undertrykkelse) må reduseres og elimineres på alle områder av samfunnet hvis et land skal bli bærekraftig fredelig.

At dette også involverer kvinners likestilling og sikkerhet har også blitt tydelig demonstrert (se bøkene til Valerie Hudson et.al. og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om viktigheten av kvinners deltakelse i fredsbyggingsprosesser).

Selvfølgelig er lovlig barnevern mot vold en fredsbyggende strategi som bare vil fungere over tid: Det er et første signal om viktigheten av saken, men det vil utløse diskusjoner i det aktuelle landet – og bare en gradvis endring i barneoppdragelsen. praksis. Og da vil det nok ta en generasjon før barn som har vokst opp uten vold når den alderen hvor de kan være med å forme et land. Derfor må politiske aktører som er bekymret for freden og stabiliteten i landet sitt, handle umiddelbart på dette nivået. Som Mahatma Gandhi sa: «Hvis vi virkelig ønsker fred, må vi begynne med barna. Fra mitt ståsted er dette sitatet også vitenskapelig bevist.

Nettsteder til forfatteren Franz Jedlicka: friedensforschung.com, whitehand.org