Ukrainere kunne beseire en russisk okkupasjon ved å oppskalere ubevæpnet motstand

Russiske tropper skal ha løslatt borgermesteren i Slavutych etter at innbyggerne protesterte 26. mars. (Facebook/koda.gov.ua)

Av Craig Brown, Jørgen Johansen, Majken Jul Sørensen og Stellan Vinthagen, Gjøre ikke-vold, Mars 29, 2022

Som freds-, konflikt- og motstandsforskere stiller vi oss selv det samme spørsmålet som mange andre mennesker i disse dager: Hva ville vi gjort hvis vi var ukrainere? Vi håper vi ville vært modige, uselviske og kjempet for et fritt Ukraina basert på kunnskapen vi har. Motstand krever alltid selvoppofrelse. Likevel er det effektive måter å motstå invasjon og okkupasjon som ikke involverer å bevæpne oss selv eller andre, og som vil føre til færre ukrainske dødsfall enn militær motstand.

Vi tenkte på hvordan – hvis vi bodde i Ukraina og nettopp hadde blitt invadert – vi best ville forsvare det ukrainske folket og kulturen. Vi forstår logikken bak den ukrainske regjeringens appell for våpen og soldater fra utlandet. Vi konkluderer imidlertid med at en slik strategi bare vil forlenge smerten og føre til enda større død og ødeleggelse. Vi minner om krigene i Syria, Afghanistan, Tsjetsjenia, Irak og Libya, og vi ønsker å unngå en slik situasjon i Ukraina.

Spørsmålet gjenstår da: Hva ville vi i stedet gjort for å beskytte det ukrainske folket og kulturen? Vi ser med respekt på alle soldater og modige sivile som kjemper for Ukraina; hvordan kan denne mektige viljen til å kjempe og dø for et fritt Ukraina tjene som et reelt forsvar for det ukrainske samfunnet? Allerede bruker folk over hele Ukraina spontant ikke-voldelige midler for å bekjempe invasjonen; vi ville gjøre vårt beste for å organisere en systematisk og strategisk sivil motstand. Vi vil bruke ukene – og kanskje til og med månedene – som enkelte områder i det vestlige Ukraina kan forbli mindre påvirket av militære kamper til å forberede oss selv og andre sivile på det som ligger foran oss.

I stedet for å investere vårt håp i militære midler, ville vi umiddelbart sette i gang å trene så mange mennesker som mulig i sivil motstand, og sikte på å bedre organisere og koordinere den sivile motstanden som allerede skjer spontant. Forskning på dette området viser at ubevæpnet sivil motstand under mange omstendigheter er mer effektivt enn væpnet kamp. Å kjempe mot en okkupasjonsmakt er alltid vanskelig, uansett hvilke midler som brukes. Men i Ukraina er det kunnskap og erfaring om at fredelige midler kan føre til forandring, som under den oransje revolusjonen i 2004 og Maidan-revolusjonen i 2014. Selv om omstendighetene er svært forskjellige nå, kan ukrainere bruke de kommende ukene til å lære mer , spre denne kunnskapen og bygge nettverk, organisasjoner og infrastruktur som kjemper for ukrainsk uavhengighet på den mest effektive måten.

I dag er det omfattende internasjonal solidaritet med Ukraina – støtte vi kan regne med å bli utvidet til ubevæpnet motstand i fremtiden. Med dette i tankene vil vi fokusere innsatsen på fire områder.

1. Vi vil etablere og fortsette forbindelser med russiske sivilsamfunnsgrupper og medlemmer som støtter Ukraina. Selv om de er under hardt press, er det menneskerettighetsgrupper, uavhengige journalister og vanlige borgere som tar store risikoer for å stå imot krigen. Det er viktig at vi vet hvordan vi skal holde kontakten med dem gjennom kryptert kommunikasjon, og vi trenger kunnskap og infrastruktur på hvordan dette skal gjøres. Vårt største håp for et fritt Ukraina er at den russiske befolkningen styrter Putin og hans regime gjennom en ikkevoldelig revolusjon. Vi anerkjenner også den modige motstanden mot Hviterusslands leder Alexander Lukasjenko og hans regime, og oppmuntrer til fortsatt forbindelse og koordinering med aktivister i det landet.

2. Vi ville spre kunnskap om prinsippene for ikkevoldelig motstand. Ikke-voldelig motstand er basert på en viss logikk, og å følge en prinsipiell linje for ikkevold er en viktig del av dette. Vi snakker ikke bare om moral, men om hva som er mest effektivt etter omstendighetene. Noen av oss kunne kanskje blitt fristet til å drepe russiske soldater hvis vi så muligheten, men vi forstår at det ikke er i vår interesse i det lange løp. Å drepe bare noen få russiske soldater vil ikke føre til noen militær suksess, men vil sannsynligvis delegitimere alle som er involvert i sivil motstand. Det vil gjøre det vanskeligere for våre russiske venner å stå på vår side og lettere for Putin å hevde at vi er terrorister. Når det kommer til vold har Putin alle kortene på hånden, så vår beste sjanse er å spille et helt annet spill. Vanlige russere har lært å tenke på ukrainere som deres brødre og søstre, og vi bør utnytte dette maksimalt. Hvis russiske soldater blir tvunget til å drepe mange fredelige ukrainere som gjør motstand på en modig måte, vil moralen til de okkuperende soldatene synke sterkt, desertering øke, og den russiske opposisjonen vil bli styrket. Denne solidariteten fra vanlige russere er vårt største trumfkort, noe som betyr at vi må gjøre alt vi kan for å sikre at Putins regime ikke har mulighet til å endre denne oppfatningen av ukrainere.

3. Vi vil spre kunnskap om metoder for ikke-voldelig motstand, spesielt de som har blitt brukt med suksess under invasjoner og okkupasjoner. I de områdene av Ukraina som allerede er okkupert av Russland, og i tilfelle en langvarig russisk okkupasjon, ønsker vi at vi selv og andre sivile skal være forberedt på å fortsette kampen. En okkupasjonsmakt trenger stabilitet, ro og samarbeid for å kunne gjennomføre okkupasjonen med minst mulig ressurser. Ikke-voldelig motstand under okkupasjon handler om ikke-samarbeid med alle aspekter av okkupasjonen. Avhengig av hvilke aspekter av okkupasjonen som er mest foraktet, inkluderer potensielle muligheter for ikke-voldelig motstand streik i fabrikkene, bygging av et parallelt skolesystem eller å nekte å samarbeide med administrasjonen. Noen ikke-voldelige metoder handler om å samle mange mennesker i synlige protester, selv om dette under en okkupasjon kan være forbundet med stor risiko. Det er nok ikke tiden for de store demonstrasjonene som preget Ukrainas tidligere ikke-voldelige revolusjoner. I stedet ville vi fokusere på mer spredte handlinger som er mindre risikable, som boikott av russiske propagandaarrangementer, eller koordinerte opphold hjemme-dager, som kan få økonomien til å stoppe. Mulighetene er uendelige, og vi kan hente inspirasjon fra land okkupert av nazistene under andre verdenskrig, fra Øst-Timors uavhengighetskamp eller andre land okkupert i dag, som Vest-Papua eller Vest-Sahara. At Ukrainas situasjon er unik, utelukker ikke at vi kan lære av andre.

4. Vi vil etablere kontakt med internasjonale organisasjoner som Peace Brigades International eller Nonviolent Peaceforce. I løpet av de siste 40 årene har organisasjoner som disse lært hvordan internasjonale observatører kan gjøre en betydelig forskjell for lokale menneskerettighetsaktivister som lever med trusler mot livet. Deres erfaring fra land som Guatemala, Colombia, Sudan, Palestina og Sri Lanka kan potensielt utvikles for å passe til omstendighetene i Ukraina. Det kan ta en stund å implementere, men på lang sikt kan de være i stand til å organisere og sende russiske sivile til Ukraina som «bevæpnede livvakter», som en del av internasjonale team. Det vil være vanskeligere for Putins regime å begå grusomheter mot den ukrainske sivilbefolkningen hvis russiske sivile er vitne til det, eller hvis vitner er borgere av land som opprettholder vennlige forhold til hans regime – for eksempel Kina, Serbia eller Venezuela.

Hvis vi hadde den ukrainske regjeringens støtte til denne strategien, samt tilgang til de samme økonomiske ressursene og teknologiske ekspertisen som nå går til militært forsvar, ville strategien vi foreslår vært enklere å gjennomføre. Hvis vi hadde begynt å forberede oss for ett år siden, hadde vi vært mye bedre rustet i dag. Likevel tror vi ubevæpnet sivil motstand har en god sjanse til å beseire en potensiell fremtidig okkupasjon. For det russiske regimet vil det å gjennomføre en okkupasjon kreve penger og personell. Å opprettholde en okkupasjon vil bli enda mer kostbart hvis den ukrainske befolkningen engasjerer seg i massivt ikke-samarbeid. I mellomtiden, jo fredeligere motstanden er, desto vanskeligere er det å legitimere undertrykkelsen av de som gjør motstand. Slik motstand vil også sikre gode forhold til Russland i fremtiden, som alltid vil være den beste garantien for Ukrainas sikkerhet med denne mektige naboen i øst.

Vi som bor i utlandet i sikkerhet har selvsagt ingen rett til å fortelle ukrainere hva de skal gjøre, men hvis vi var ukrainere i dag, er dette veien vi ville valgt. Det er ingen enkel måte, og uskyldige mennesker kommer til å dø. Imidlertid er de allerede døende, og hvis bare russisk side bruker militær makt, er sjansene for å bevare ukrainske liv, kultur og samfunn mye høyere.

– Begavet professor Stellan Vinthagen, University of Massachusetts, Amherst, USA
– Førsteamanuensis Majken Jul Sørensen, Høgskolen i Østfold
– Professor Richard Jackson, University of Otago, New Zealand
– Matt Meyer, generalsekretær, International Peace Research Association
– Dr. Craig Brown, University of Massachusetts Amherst, Storbritannia
– Professor emeritus Brian Martin, University of Wollongong, Australia
– Jörgen Johansen, uavhengig forsker, Journal of Resistance Studies, Sverige
– Professor emeritus Andrew Rigby, Coventry University, Storbritannia
– President for International Fellowship of Reconciliation Lotta Sjöström Becker
– Henrik Frykberg, Rev. Biskopsrådgiver for tverrreligiøsitet, økumenikk og integrering, Gøteborg bispedømme, Svenska kyrkan
– Professor Lester Kurtz, George Mason University, USA
– Professor Michael Schulz, Göteborgs universitet, Sverige
– Professor Lee Smithey, Swarthmore College, USA
– Dr. Ellen Furnari, uavhengig forsker, USA
– Førsteamanuensis Tom Hastings, Portland State University, USA
– Doktorgradskandidat pastor Karen Van Fossan, uavhengig forsker, USA
– Lærer Sherri Maurin, SMUHSD, USA
– Advanced Lay Leader Joanna Thurmann, bispedømmet San Jose, USA
– Professor Sean Chabot, Eastern Washington University, USA
– Professor emeritus Michael Nagler, UC, Berkeley, USA
– MD, tidligere adjunkt John Reuwer, St. Michaels College &World BEYOND War, USA
– PhD, pensjonert professor Randy Janzen, Mir Center for Peace ved Selkirk College, Canada
– Dr. Martin Arnold, Institutt for fredsarbeid og ikkevoldelig konflikttransformasjon, Tyskland
– PhD Louise CookTonkin, uavhengig forsker, Australia
– Mary Girard, Quaker, Canada
– Regissør Michael Beer, Nonviolence International, USA
– Professor Egon Spiegel, Universitetet i Vechta, Tyskland
– Professor Stephen Zunes, University of San Francisco, USA
– Dr. Chris Brown, Swinburne University of Technology, Australia
– Administrerende direktør David Swanson, World BEYOND War, USA
– Lorin Peters, Christian Peacemaker Teams, Palestina/USA
– Direktør for PEACEWORKERS David Hartsough, PEACEWORKERS, USA
– Professor i jus emeritus William S Geimer, Greter Victoria Peace School, Canada
– Grunnlegger og styreleder Ingvar Rönnbäck, Another Development Foundation, Sverige
Mr Amos Oluwatoye, Nigeria
– PhD-forsker Virendra Kumar Gandhi, Mahatma Gandhi Central University, Bihar, India
– Professor Berit Bliesemann de Guevara, Institutt for internasjonal politikk, Aberystwyth University, Storbritannia
– Advokat Thomas Ennefors, Sverige
– Professor i fredsstudier Kelly Rae Kraemer, College of St Benedict/St John's University, USA
Lasse Gustavsson, uavhengig, Canada
– Filosof og forfatter Ivar Rönnbäck, WFP – World Future Press, Sverige
– Gjesteprofessor (pensjonert) George Lakey, Swarthmore College, USA
– Førsteamanuensis Dr. Anne de Jong, Universitetet i Amsterdam, Nederland
– Dr Veronique Dudouet, Berghof Foundation, Tyskland
– Førsteamanuensis Christian Renoux, University of Orleans og IFOR, Frankrike
– Fagforeningsmann Roger Hultgren, Svensk Transportarbeiderunion, Sverige
– PhD-kandidat Peter Cousins, Institute for Peace and Conflict Studies, Spania
– Førsteamanuensis María del Mar Abad Grau, Universidad de Granada, Spania
– Professor Mario López-Martínez, Universitetet i Granada, Spania
– Universitetslektor Alexandre Christoyannopoulos, Loughborough University, Storbritannia
– PhD Jason MacLeod, uavhengig forsker, Australia
– Motstandsstipendiat Joanne Sheehan, University of Massachusetts, Amherst, USA
– Førsteamanuensis Aslam Khan, Mahatma Gandhi Central University, Bihar, India
– Dalilah Shemia-Goeke, Universitetet i Wollongong, Tyskland
– Dr. Molly Wallace, Portland State University, USA
– Professor Jose Angel Ruiz Jimenez, Universitetet i Granada, Spania
– Priyanka Borpujari, Dublin City University, Irland
– Førsteamanuensis Brian Palmer, Uppsala universitet, Sverige
– Senator Tim Mathern, ND Senatet, USA
– Internasjonal økonom og doktorgradskandidat, Hans Sinclair Sachs, uavhengig forsker, Sverige/Colombia
– Beate Roggenbuck, tysk plattform for sivil konflikttransformasjon

______________________________

Craig Brown
Craig Brown er en sosiologiavdelingstilknyttet avdeling ved UMass Amherst. Han er assisterende redaktør for Journal of Resistance Studies og styremedlem i European Peace Research Association. Hans doktorgrad vurderte motstandsmetodene under den tunisiske revolusjonen i 2011.

Jørgen Johansen
Jørgen Johansen er frilans akademiker og aktivist med 40 års erfaring i mer enn 100 land. Han fungerer som nestleder for Journal of Resistance Studies og koordinator for Nordic Nonviolence Study Group, eller NORNONS.

Majken Jul Sørensen
Majken Jul Sørensen tok doktorgraden for avhandlingen «Humorous Political Stunts: Nonviolent Public Challenges to Power» fra University of Wollongong, Australia i 2014. Majken kom til Karlstad University i 2016, men fortsatte som ærespostdoktor ved universitetet av Wollongong mellom 2015 og 2017. Majken har vært en pioner innen forskning på humor som metode i ikkevoldelig motstand mot undertrykkelse og har publisert dusinvis av artikler og flere bøker, inkludert Humor in Political Activism: Creative Nonviolent Resistance.

Stellan Vinthagen
Stellan Vinthagen er professor i sosiologi, en stipendiat-aktivist og Inaugural Endowed Chair in the Study of Nonviolent Direct Action and Civil Resistance ved University of Massachusetts, Amherst, hvor han leder Resistance Studies Initiative.

2 Responses

  1. Ich unterstütze gewaltlosen Widerstand. Die Nato ist ein kriegerisches Bündnis, es gefährdet weltweit souveräne Staaten.
    Die USA, Russland og Kina og die arabischen Staaten sind imperiale Mächte, deren Kriege um Rohstoffe und Macht Menschen, Tiere und Umwelt vernichten.

    Leider sind die USA die Hauptkriegstreiber, die CIA sind international vertreten. Noch mehr Aufrüstung bedeutet noch mehr Kriege und Bedrohung aller Menschen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket *

Relaterte artikler

Vår teori om endring

Hvordan avslutte krig

Move for Peace Challenge
Antikrigshendelser
Hjelp oss å vokse

Små givere holder oss på gang

Hvis du velger å gi et tilbakevendende bidrag på minst $15 per måned, kan du velge en takkegave. Vi takker våre tilbakevendende givere på nettsiden vår.

Dette er din sjanse til å reimagine en world beyond war
WBW-butikk
Oversett til hvilket som helst språk