Så mange fiender, så lite logikk
Av David Swanson, Telesur
Det amerikanske utenriksdepartementet ønsker ikke at regjeringen i Syria skal beseire eller svekke ISIS, i hvert fall ikke hvis det betyr noen form for gevinst for den syriske regjeringen. Ser på en fersk video av en talsperson for utenriksdepartementet som snakker om dette emnet, kan forvirre noen amerikanske krigstilhengere. Jeg tviler på at mange innbyggere i Palmyra, Virginia eller Palmyra, Pennsylvania eller Palmyra, New York kan gi en sammenhengende redegjørelse for den amerikanske regjeringens holdning til hvilken fiende som bør kontrollere det gamle Palmyra i Syria.
Den amerikanske regjeringen har bevæpnet Al Qaida i Syria. Jeg tviler på at mange mennesker i USA, uansett politisk bakgrunn, kan forklare hvorfor. Etter min erfaring, har nettopp begynt en omvisning på talearrangementer, svært få i USA kan til og med nevne de syv nasjonene som president Barack Obama har skrytt av bombing, langt mindre forklare hvilke partier han er eller ikke bomber i disse landene. Ingen nasjon i verdenshistorien har hatt så mange fiender å holde styr på som USA har nå, og brydd seg så lite om å gjøre det.
Det spesielle problemet med Syria er at den amerikanske regjeringen har prioritert én fiende, som den totalt har mislyktes i å skremme den amerikanske offentligheten med, mens den amerikanske regjeringen har gjort en fjern andreprioritet med å angripe en annen fiende som de fleste i USA er så livredde for at de nesten ikke kan tenke rett. Tenk på hva som endret seg mellom 2013 og 2014. I 2013 var president Obama forberedt på å bombe den syriske regjeringen kraftig. Men han hevdet ikke at den syriske regjeringen ønsket å angripe USA, eller til og med å angripe en håndfull hvite mennesker fra USA. I stedet argumenterte han, lite overbevisende, at han visste hvem som var ansvarlig for å drepe syrere med kjemiske våpen. Dette var midt i en krig der tusenvis døde på alle kanter av alle slags våpen. Forargelsen over en bestemt type våpen, de tvilsomme påstandene og iveren etter å styrte en regjering, var alt for nært amerikanske minner om angrepet på Irak i 2003.
Kongressmedlemmer i 2013 ble på offentlige arrangementer konfrontert med spørsmålet om hvorfor USA ville styrte en regjering i en krig på samme side som al Qaida. Skulle de starte nok en Irak-krig? Amerikansk og britisk offentlig press snudde Obamas avgjørelse. Men amerikansk mening var enda mer imot å bevæpne fullmektiger, og en ny CIA-rapport sa at det aldri hadde fungert å gjøre det, men det var tilnærmingen Obama gikk med. Styrtet, som Hillary Clinton fortsatt sier burde ha skjedd, ville raskt ha skapt kaoset og terroren som Obama begynte å utvikle sakte.
I 2014 var Obama i stand til å trappe opp direkte amerikansk militæraksjon i Syria og Irak med praktisk talt ingen motstand fra publikum. Hva hadde endret seg? Folk hadde hørt om videoer av ISIS som dreper hvite mennesker med kniver. Det så ikke ut til å spille noen rolle at å hoppe inn i krigen mot ISIS var den motsatte siden av det Obama hadde sagt i 2013 at USA trengte å bli med. Det så ikke engang ut til å spille noen rolle at USA tydeligvis hadde til hensikt å bli med både sider. Ingenting relatert til logikk eller fornuft betydde det minste. ISIS hadde gjort litt av det amerikanske allierte i Saudi-Arabia og Irak og andre steder gjorde rutinemessig, og hadde gjort det mot amerikanere. Og en fiktiv gruppe, enda skumlere, Khorasan-gruppen, kom for å hente oss, ISIS gled over grensen fra Mexico og Canada, hvis vi ikke gjorde noe virkelig stort og brutalt ville vi alle dø.
Det er grunnen til at den amerikanske offentligheten endelig sa ja til åpen krig igjen - etter egentlig ikke å ha falt for løgnene om en humanitær redning i Libya, eller ikke brydde seg - den amerikanske offentligheten antar naturligvis at den amerikanske regjeringen har prioritert å ødelegge den onde mørke kraften av islamsk terror. Det har den ikke. Den amerikanske regjeringen sier til seg selv, i sine lite merkede rapporter, at ISIS ikke er noen trussel mot USA. Den vet utmerket godt, og dens toppsjefer slår det ut ved pensjonisttilværelsen, at det bare er å angripe terrorister styrker styrkene deres. USAs prioritet er fortsatt å styrte den syriske regjeringen, ødelegge landet og skape kaos. Her er en del av prosjektet: USA-støttede tropper i Syria kjemper mot andre amerikanske støttede tropper i Syria. Det er ikke inkompetanse hvis målet er å ødelegge en nasjon, slik det ser ut til å være i Hillary Clintons e-post – (følgende er et utkast til denne artikkelen):
«Den beste måten å hjelpe Israel med å håndtere Irans økende atomevne er å hjelpe folket i Syria med å styrte regimet til Bashar Assad. … Irans atomprogram og Syrias borgerkrig kan virke usammenhengende, men det er de. For israelske ledere er ikke den virkelige trusselen fra et atombevæpnet Iran utsiktene til at en sinnssyk iransk leder skal sette i gang et uprovosert iransk atomangrep på Israel som vil føre til utslettelse av begge land. Det israelske militærledere virkelig bekymrer seg for - men ikke kan snakke om - er å miste sitt atommonopol. … Det er det strategiske forholdet mellom Iran og regimet til Bashar Assad i Syria som gjør det mulig for Iran å undergrave Israels sikkerhet.»
ISIS, Al Qaida og terrorisme er langt bedre verktøy for å markedsføre kriger enn kommunismen noen gang var, fordi de kan tenkes å bruke kniver i stedet for atomvåpen, og fordi terrorisme aldri kan kollapse og forsvinne. Hvis (kontraproduktivt) angripende grupper som al Qaida var det som motiverte krigene, ville ikke USA hjelpe Saudi-Arabia med å slakte folket i Jemen og øke makten til Al Qaida der. Hvis fred var målet, ville ikke USA sende tropper tilbake til Irak for å bruke de samme handlingene som ødela landet for å fikse det. Hvis det å vinne bestemte sider av kriger var hovedmålet, ville ikke USA ha fungert som primær finansiering for begge sider i Afghanistan i alle disse årene, med flere tiår planlagt.
Hvorfor sa senator Harry Truman at USA burde hjelpe enten tyskerne eller russerne, uansett hvilken side som tapte? Hvorfor støttet president Ronald Reagan Irak mot Iran og også Iran mot Irak? Hvorfor kunne krigere på begge sider i Libya bytte deler for våpnene sine? Fordi to mål som oppveier alle andre for den amerikanske regjeringen ofte er på linje med årsaken til ren ødeleggelse og død. Den ene er USAs herredømme over kloden, og alle andre folkeslag være fordømt. Det andre er våpensalg. Uansett hvem som vinner og hvem som dør, tjener våpenprodusentene, og flertallet av våpnene i Midtøsten har blitt sendt dit fra USA. Fred ville kutte i disse fortjenestene fryktelig.
