Av: Cathy Breen, Voices for Creative Nonviolence
Jeg har ofte skrevet om vår irakiske flyktningvenn og hans eldste sønn fra Bagdad. Jeg vil kalle dem Mohammed og Ahmed. De foretok den pinefulle flyturen i fjor fra Bagdad til Kurdistan og deretter over Tyrkia. De var på tre greske øyer før de fikk tillatelse til å fortsette turen. De gikk gjennom flere land på det tidspunktet grensene ble stengt. De ankom endelig destinasjonen sent i september 2015. Finland.
Etter å ha bodd med denne familien i Bagdad, har jeg ansiktene til kona og hvert av barna foran meg. Nedenfor er et bilde av to av Mohammeds barn.
Generelt bruker jeg Mohammeds ord, og siterer ham i en førstepersonsfortelling. Han fortalte historien om deres desperate livstruende reise for over et år siden. De dro til Finland med håp om at færre flyktninger skulle reise så langt, at de ville få asyl raskere og bli gjenforent med familien, Mohammeds kone og de andre seks barna i Irak. Sammen med en liten vennegjeng kunne Kathy Kelly og jeg besøke dem i Finland i den dype vinterkulden i januar. Vi var i stand til å bringe dem i noen dager fra leiren til Helsingfors hvor de ble hjertelig mottatt av mange finske personer involvert i fredsbevegelsen, journalister blant dem.
I slutten av juni skrev Mohammed oss om depresjonen og frustrasjonen blant flyktninger i leiren deres, da mange av dem fikk avslag på asyl. Han skrev at selv irakiske flyktninger fra Fallujah, Ramadi og Mosel fikk avslag. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre hvis jeg får et dårlig svar. De siste tre ukene kommer bare dårlige svar.» Så i slutten av juli kom den knusende nyheten om at hans egen sak var avvist.
«I dag fikk jeg immigrasjonsvedtaket om at saken min ble avvist. Jeg og Ahmed er ikke velkommen til Finland. Takk for alt du gjorde." Dagen etter skrev han igjen. «I dag er en av de tyngste dagene i mitt liv. Alle sammen, sønnen min, fetteren min og meg selv... vi bare holdt stille. Vi er sjokkert over avgjørelsen. Miste broren min, fengslet i 2 år, kidnappet, torturert, mistet huset mitt, foreldrene, svigerfaren, dødstrusselbrevet og attentatforsøket. Over 50 slektninger drept. Hva mer må jeg gi dem for at de skal tro meg? Bare én ting jeg glemte, å sende inn dødsattesten min. Jeg føler jeg blir slaktet. Jeg vet ikke hva jeg skal si til min kone og barn [i Bagdad].»
Vi har siden fått vite at Finland gir opphold til kun 10 % av asylsøkerne. En anke pågår, og flere personer har skrevet brev på vegne av Mohammed. Det er imidlertid på ingen måte klart at forespørselen hans vil bli akseptert.
I mellomtiden fortsetter situasjonen i Irak og i Bagdad å forverres når det gjelder daglige eksplosjoner, selvmordsbomber, attentater, kidnappinger, ISIS, politi, hær og militsaktivitet. Kona hans bor i et spesielt åpent og sårbart landområde. Broren hans, som pleide å bo et steinkast unna, måtte flykte sammen med familien for flere måneder siden på grunn av drapstrusler. Dette etterlot Mohammeds kone og barn uten beskyttelse. Under Ramadan skrev Mohammed: «Situasjonen er virkelig forferdelig i disse dager. Min kone planla å ta barna til morens landsby under EID, men hun kansellerte denne ideen.» Ved en annen anledning skrev han «Kona mi er veldig bekymret for vår nest eldste sønn, redd han skal bli kidnappet. Hun tenker på å flytte fra bygda. I dag kranglet vi veldig hardt mens hun skylder på meg, og fortalte meg at jeg sa at vi ville bli gjenforent innen 6 måneder».
Ved to nylige anledninger kom væpnede uniformerte menn til Mohammeds hus for å søke informasjon om Mohammed og Ahmed. Mohammed skrev: «I går kl 5am huset ble raidet av væpnede offisielle militærfolk i uniformer. Kanskje politiet? Kanskje militsen eller ISIS?» Det er vanskelig å forestille seg frykten til Mohammeds forsvarsløse kone og barna, hvorav den yngste bare er 3 år gammel. Det er vanskelig å forestille seg at Mohammed og Ahmeds skrekk er så langt unna. Noen ganger har kona til Mohammed gjemt den eldste gutten i sivet ved huset deres, redd han skal bli rekruttert med makt av ISIS eller militsen! Hun har også vært redd for å sende barna på skolen fordi sikkerhetssituasjonen er så farlig. Hun er sint på Mohammed, redd og forstår ikke hvorfor de ikke har blitt gjenforent etter ett års tid.
Nylig sendte Mohammed en e-post: «Ærlig talt, Cathy, hver kveld tenker jeg på å reise hjem og avslutte disse argumentene. Å leve borte fra dine elskede barn er veldig vanskelig. Hvis jeg blir drept sammen med familien min, så vil alle forstå hvorfor vi måtte dra, og argumentene vil avsluttes. Selv den finske immigrasjonen vil forstå at det jeg fortalte dem var sant. Men neste morgen ombestemte jeg meg og bestemte meg for å avvente rettens endelige avgjørelse.»
"Hver kveld er jeg redd for neste morgens nyheter fra familien min. Datteren min spurte meg på telefon forrige uke 'Pappa, når kan vi bo sammen igjen. Jeg er nå 14 år og du har vært borte så lenge.' Hun knuste hjertet mitt."
For bare noen dager siden skrev han: «Jeg er så glad fordi isen har smeltet mellom min kone og meg.» Den lille gutten hans på 6 år og hans yngste datter på 8 år gikk på skolen i dag. Min kone er så modig….Hun bestemte seg for å betale for en skolebuss for alle barna. Hun sa "Jeg tror på Gud og jeg sender barna og tar risikoen."
Jeg spør meg selv ofte hvordan Mohammed står opp om morgenen. Hvordan er han og kona i stand til å møte dagen? Deres mot, deres tro og deres motstandskraft inspirerer meg, utfordrer meg og presser meg til å komme meg ut av min egen seng om morgenen.
