Jeg har alltid vært entusiastisk i min støtte til fredsforhandlinger, som alt for ofte har blitt neglisjert i interne og internasjonale konflikter. Men det er klart at den internasjonale konferansen om Syria som holdt sitt første møte i Wien 30. oktober er en falsk konferanse som ikke er i stand til å levere noen fredsforhandlinger, og at Obama-administrasjonen visste det utmerket fra starten.

Administrasjonen hevdet det faktum at Iran ble invitert til å delta i konferansen, i motsetning til den forrige FN-sponsede samlingen om Syria i januar og februar 2014. Den uheldige konferansen hadde ekskludert Iran etter insistering fra USA og dets sunni-allierte, selv om flere stater uten den minste kapasitet til å bidra med noe til en fredsløsning – så vel som Vatikanet – var blant de 40 ikke-syriske inviterte deltakerne.

Irans deltakelse i Wien-konferansen representerer et positivt skritt. Likevel var konferansen preget av en enda mer grunnleggende absurditet: ingen av de syriske partene i krigen var invitert. Samtalene i 2014 hadde i det minste representanter for Assad-regimet og noen av den væpnede opposisjonen. Den åpenbare implikasjonen av denne avgjørelsen er at de eksterne beskytterne av de syriske partene – spesielt Russland, Iran og Saudi-Arabia – forventes å bevege seg mot skissen av et oppgjør og deretter bruke sin innflytelse med klientene for å tvinge frem aksept av avtalen.

Vietnam-modellen

Ideen om å hoppe over de syriske partene i konflikten ved å la en utenforstående makt forhandle frem en fredsavtale på vegne av sine klienter er helt logisk i abstraktet. Det klassiske tilfellet av en slik ordning er USAs forhandling av Parisavtalen med nordvietnameserne i januar 1973 for å avslutte USAs krig i Vietnam. Det USA-støttede Thieu-regimets totale avhengighet av amerikansk bistand og tyngden av det amerikanske militæret i Vietnam sikret Thieus tvungne aksept av ordningen.

Men det bør også bemerkes at ordningen ikke avsluttet krigen. Thieu-regimet var ikke villig til å overholde verken en våpenhvile eller et politisk oppgjør, og krigen fortsatte i to år til før en stor nordvietnamesisk offensiv avsluttet den i 1975.

Enda viktigere med tanke på anvendeligheten av modellen for Syria-krigen er den sterke forskjellen mellom USAs interesse i å forhandle over hodet på sin vietnamesiske klient og de iranske og russiske interessene i forhold til den syriske regjeringen. USA forhandlet for å komme seg ut av en valgkrig som de startet, i likhet med Irak, i den feilaktige troen på at dens dominerende makt garanterte kontroll over situasjonen og der de ble tvunget til å avslutte av innenrikspolitisk press. Iran, på den annen side, kjemper en krig i Syria som de anser som avgjørende for landets sikkerhet. Og Russlands politiske og sikkerhetsmessige interesser i Syria kan være mindre klare, men de har heller ikke noe insentiv til å gå med på et oppgjør som vil risikere en seier for terrorisme i Syria.

Formørkelse av den "moderate" opposisjonen

Utsiktene til å levere anti-Assad-styrkene i et forlik er enda mørkere. Hvis de USA-støttede opposisjonsstyrkene som står overfor det syriske regimet og dets utenlandske allierte hadde nok makt til å true regimet, kan det være et objektivt grunnlag for fredsforhandlinger. Obama-administrasjonen har forsøkt å skape inntrykk av at de "moderate" styrkene – altså de som er villige til å samarbeide med USA – er den primære militære opposisjonen til Assad-regimet. I virkeligheten har imidlertid disse "moderate" styrkene enten blitt absorbert av eller blitt alliert med jihadistene til al-Nusra-fronten og dens allierte.

Det dramatiske skiftet i karakteren til den væpnede opposisjonen mot Assad ble først synlig i september 2013. Det var da de tre store «moderate» islamistiske brigadene ble uventet med med de allierte til al-Nusra-fronten i opposisjon til den syriske nasjonale koalisjonen, som ble dannet i Doha i november 2012 under press fra USA og dets Gulf-allierte.

Skiftet mot jihadistisk dominans av krigen mot Assad-regimet akselererte mellom november 2014 og mars 2015 da Syrian Revolutionarys Front og Harakat al-Hazm grupper, de to viktigste opprørsgruppene som hadde fått våpen fra CIA eller saudiene, ble angrepet og for det meste absorbert av al-Nusra-fronten.

Det skiftet har åpenbare implikasjoner for muligheten for et forhandlet oppgjør. På FN-utsending Lakhdar Brahimis Geneve II-konferanse i januar 2014, var de eneste opposisjonsgruppene ved bordet de representert av den USA-støttede Syrian National Coalition, som ingen tok på alvor som å representere noen militær trussel mot regimet. Manglet på konferansen var den selvutnevnte islamske staten og al-Qaida-franchisen i Syria, al-Nusra-fronten og dens allierte, som representerte en slik trussel.

Nusras fiendtlighet til samtaler

Men verken Den islamske staten eller de Nusra-frontledede islamistene var interessert i det minste i en fredskonferanse. Den militære lederen for den islamske fronten, som er dominert av en nær alliert av al-Nusra, Ahrar al-Sham, erklærte at han ville vurdere deltakelse av enhver opprørstroppen i fredsforhandlingene som "forræderi".

Hva i Obama-administrasjonen har sagt den ønsker å se frem fra Wien-konferansen er et "veikart" for en maktovergang. Administrasjonen har dessuten gjort det klart at den ønsker å bevare den syriske statens institusjoner, inkludert den syriske militærstrukturen. Men både Islamsk stat og den al-Qaida-ledede koalisjonen er sekteriske sunni-ekstremistiske organisasjoner som ikke har lagt skjul på sin intensjon om å erstatte Assad-regimet med en islamsk stat som ikke har spor etter det eksisterende statsapparatet.

Assad-regimet har derfor åpenbart ikke noe insentiv til å engang antyde fleksibilitet i kravet om Assads avgang fra Syria, når det vet at det ikke er noen mulighet for våpenhvile eller oppgjør med Den islamske staten og al-Nusra-fronten. På samme måte vil verken russerne eller iranerne sannsynligvis tvinge Assads hånd på saken bare for å forhandle med det svakeste elementet i den væpnede opposisjonen.

USAs falske fortelling om Syria

Obama-administrasjonens politiske beslutningstakere virker likevel fast bestemt på ikke å la ubehagelige realiteter forstyrre dens propagandalinje om Syria, som er at det er opp til Russland og Iran å ta seg av problemet ved på en eller annen måte å vri innrømmelser fra Assad-regimet. Utenriksminister John Kerry foreslått i et intervju med Kazak TV-kanal noen dager etter at Wien-konferansen hadde samlet at «måten å avslutte krigen er å be Assad hjelpe til med overgangen til en ny regjering». Russland klarte ikke å gjøre det, og i stedet «er der bare for å støtte Assad-regimet», sa Kerry og la til at «opposisjonen ikke vil slutte å kjempe mot Assad».

Det er tvilsomt at Kerry tar feil av en slik åpenbar propagandistisk posisjon for de mye mer uoverkommelige syriske politisk-militære realitetene. Men det er ikke politisk hensiktsmessig å erkjenne disse realitetene. Det ville invitere til uønskede spørsmål om administrasjonens beslutning i 2011 om å tilpasse sin politikk med Syria-haukene i Riyadh, Doha og Istanbul som var så opptatt av regimeendring i Syria at de ikke bare var likegyldige til jihad-oppbyggingen i Syria, men så det som et nyttig verktøy for å bli kvitt Assad.

Nå er prisen på Obamas skjebnesvangre politisk-diplomatiske strategi en falsk fredskonferanse som villeder resten av verden om mangelen på noen realistisk løsning på krigen.

- Gareth Porter er en uavhengig undersøkende journalist og vinner av 2012 Gellhorn-prisen for journalistikk. Han er forfatteren av den nylig publiserte Manufactured Crisis: The Untold Story of the Iran Nuclear Scare.