Fjellene synger

Bringing The Enemy's War Home; Fjellene synger av Nguyen Phan Que Mai

Jeg ble født nær New York City i 1973, året USA offisielt avsluttet sin krig i Vietnam og hentet den siste av kamptroppene hjem. Vietnamkrigen, kjent for vietnameserne som Den amerikanske krigen, var alltid noe fjernet fra meg, selv når jeg leste historien etter historien, så på dokumentarfilmer, og som Marine Corps-offiser, undersøkte kopier av Marine Corps manualer i krigstid. Til tross for at krigen skjedde i ytterligere et par år etter min fødsel for det vietnamesiske folket, at folkene i Kambodsja og Laos led massedrap og grusomheter mens jeg var gutt, og det frem til i dag, da jeg nå er en mann i hans sene førtiårene, både vietnamesiske og amerikanske familier, i millioner, lider død og uførhet av de giftige og varige virkningene av Agent Orange, for ikke å nevne de tusenvis som blir drept og lemmet hvert år på grunn av de ueksploderte restene av millioner av tonn USA bomber som falt ned på Kambodsja, Laos og Vietnam, krigen hadde liten personlig effekt på meg. Selv med min tilknytning nå til mange Vietnamveteraner og min erfaring med å møte score på familiemedlemmer som har mistet ektemenn, fedre og brødre til Agent Orange, en forbindelse til krigen i Vietnam til mitt eget liv og mine egne opplevelser i krig i Afghanistan og Irak har ganske enkelt vært akademisk eller teoretisk.

Samme år ble jeg født Nguyen Phan Que Mai ble født i Nord-Vietnam. Som alle vietnamesere, ville Que Mai oppleve Den amerikanske krigen, dens fjerne begynnelse, dens harsk utførelse og den allestedsnærværende etterspillet, i helt personlige termer. For Que Mai ville krigen være direkte og indirekte roten til alle ting, ingenting kunne sammensettes eller uttrykkes uten at noe innhold av krigen deltok. Krigen i alle ting, som var sant for alle vietnamesere, gjaldt bare for de amerikanerne og deres familier, som ble sendt for å drepe og bli drept på slagmarken for latent kolonialisme og kald krigshysteri. Que Mai ville jobbe for å overleve som bonde og gateselger i mange år til et stipendprogram sendte henne til Australia for å studere. Fra Australia ville hun begynne en karriere i utviklingsarbeid for å forbedre menneskers liv ikke bare i Vietnam, men i hele Asia. Que Mai ville også begynne en prosess med å skrive som ville bidra like til helbredelse og restitusjon fra krig, like mye som utviklingsarbeidet hun deltok i og ledet.

Fjellene synger er Que Mai sin niende bok og første bok på engelsk. Det er en roman av en familie som forsøkte å overleve i Nord-Vietnam fra andre verdenskrig gjennom årene etter den sørvietnamesiske regjeringens nederlag av Nord. Det er en bok som har mottatt fantastiske anmeldelser av et bredt utvalg av kritikere som New York Times, Forlag Ukentlig, og bokside, og har 4.5 og 4.9 score på Goodreads og Amazon, så kommentarene mine vil ikke gjenspeile de intense og vakre egenskapene til Que Mai sin prosa eller den hjemsøkende og sidevendende måten hun forteller på. Snarere vil jeg ganske enkelt si at folk i USA bør lese denne boka for å forstå hva vi i USA har gjort med så mange utenfor USA.

I mange år nå, når jeg blir spurt om hvilke bøker som skal leses for å forstå de nåværende amerikanske krigene i den muslimske verdenen, har jeg anbefalt to bøker, verken om de nåværende krigene og begge om Vietnam: David Halberstams De beste og lyseste og Neil Sheehan's En lysende løgn. Les de bøkene jeg sier til folk, så vil du forstå hvorfor USA er i disse krigene, og hvorfor disse krigene ikke vil ende. Disse bøkene forteller imidlertid lite om krigens mennesker: deres opplevelser, lidelser, triumfer og eksistens. Som Halberstam og Sheehan gjør for å forstå USA i disse krigene, så gjør Que Mai for å forstå folket som er festet under, utnyttet, slått ned og formet av dem.

Det var flere anledninger mens du leste Fjellene synger Jeg tenkte å stoppe. Kvalme og feber panikk boken fremkalt i meg da jeg leste Que Mai ord om familien hennes (selv om det er en roman det kan forstås å ha blitt hentet i stor grad fra familiens egen historie) vekker minnene om mange irakere og afghanere Jeg har kjent, mange som fortsatt er i hjemlandet, de fleste av dem fremdeles lever og overlever gjennom fortsatt krig eller kanskje en av dens pauser. Skyld over krigene, hva jeg deltok i, og hva vi som nasjon gjorde med så mange millioner uskyldige, driver min selvmordstanker, som det gjør av mange andre amerikanske veteraner. Så som kanskje det burde være ...

Hva Fjellene synger detaljer og forklarer om krig, ikke bare detaljene om sorgen, redsel, nytteløshet, prøvelser og menighet, men om dens varige effekter gjennom generasjoner, om dens stadige krav til ofring og om dens avl av politisk, kulturell og samfunnsmessig ekstremisme , er ikke begrenset til den vietnamesiske opplevelsen, men strekker seg til alle berørt av krigens styrke og innfall. Det er sikkert elementer og aspekter ved Fjellene synger som er spesifikke for den vietnamesiske opplevelsen, akkurat som det er elementer og aspekter ved krigene i Afghanistan, Irak, Libya, Pakistan, Somalia, Syria og Yemen som er unike for hvert land. Likevel, selv i denne forskjellen, er det en likhet, som årsaken til krigen, grunnen til slike ting, er oss, USA.

Que Mai har skrevet en tidløs bok om tristhet og tap, og om gevinst og seier. Enten bevisst Que Mai har talt i generasjoner utenfor Vietnam, millioner over millioner mennesker bombet ut, satt under jorden, tvunget til å flykte og desperat etter å leve; mennesker som er sprø, men likevel lyse i ønsket om å ikke bare flykte og overleve, men til slutt overliste og erstatte den amerikanske krigsmaskinen. Det er en bok for amerikanere også. Ikke et speil for oss på noen måte, men et vindu, et syn på hva vi har gjort og fortsette å gjøre for så mange over hele verden, både fra før da jeg var ung og nå som jeg eldes.