Den kalde krigens og EUs dype struktur

av Mikael Böök, World BEYOND WarNovember 22, 2021

Det hevder strategilærer Stefan Forss i Helsinki-avisen Hufvudstadsbladet at Russland forbereder en invasjon av Ukraina.

Sånn ser det ut.

I så fall reagerer Russland på de amerikanske og ukrainske myndighetenes forberedelser for definitivt å integrere Ukraina i det amerikanske verdensimperiet, og fullfører den vestlige militære fremskritt mot Russland som startet i siste halvdel av 1990-tallet.

Forss mener videre at «den motbydelige flyktningkrisen ved EU og NATOs grenser i Polen og Litauen . . . viser trekk ved en russisk bedrageroperasjon, en maskirovka», som er en annen måte å legge all skyld for det som skjer ved grensene til Putin.

Risikoen for en stor militærkonflikt har dessverre økt i vår del av verden samtidig som de militærpolitiske spenningene har eskalert i Asia, ikke minst rundt spørsmålet om Taiwans fremtid. Bruken av tusenvis av migranter som spillebrikker vekker berettiget avsky, men hvilke følelser vekker bruken av Ukrainas 45 millioner og Taiwans 23 millioner innbyggere som sjetonger i det geopolitiske spillet?

Dette bør kanskje ikke føre til følelsesutbrudd og anklager, men bør være tankevekkende.

Den kalde krigen tok ikke slutt med Sovjetunionen. Det foregår, om enn i mer orwellske geopolitiske former enn før. Nå er det tre globale parter til det, akkurat som "Eurasia, Oceania og Øst-Asia" i Orwells "1984". Propagandaen, "hybridhandlingene" og overvåkingen av innbyggerne er også dystopiske. Man husker Snowdens avsløringer.

Hovedårsaken til den kalde krigen er som før atomvåpensystemene og den konstante trusselen fra disse mot klimaet og livet på jorden. Disse systemene har utgjort og utgjør fortsatt «den kalde krigens dype struktur». Jeg låner uttrykket fra historikerens EP Thompson og håper dermed å minne om et veivalg som fortsatt kan være åpent for oss. Vi kan prøve å bruke FN og internasjonal lov som vår plattform for å avskaffe atomvåpensystemer. Eller vi kan fortsette å drive den kalde krigen inn i en atomkatastrofe på grunn av overoppheting av supermaktsforhold eller ved en feil.

Den moderne, utvidede europeiske unionen eksisterte ennå ikke under den første fasen av den kalde krigen. Den ble først til på 1990-tallet, da folk håpet at den kalde krigen endelig hadde gått over i historien. Hva betyr det for EU at den kalde krigen fortsatt pågår? For tiden og i nær fremtid har EU-borgere en tendens til å dele seg i tre partier. Først de som tror at USAs atomparaply er vår mektige festning. For det andre, de som vil tro at Frankrikes atomangrep kan være eller vil bli vår mektige festning. (denne ideen var absolutt ikke fremmed for de Gaulle og har senest blitt luftet av Macron). Til slutt en mening som ønsker et atomvåpenfritt Europa og et EU som slutter seg til FNs konvensjon om forbud mot atomvåpen (TPNW).

Alle som innbiller seg at den tredje meningslinjen er representert av bare noen få EU-borgere, tar feil. Et flertall av tyskere, italienere, belgiere og nederlendere ønsker å fjerne amerikanske atombaser fra territoriene til sine respektive NATO-land. Offentlig støtte til atomnedrustning av Europa og tilslutning til FN-konvensjonen er sterk også i resten av Vest-Europa, ikke minst i de nordiske landene. Dette gjelder også atomvåpenstaten Frankrike. En undersøkelse (gjennomført av IFOP i 2018) viste at 67 prosent av franskmennene vil at regjeringen deres skal slutte seg til TPNW mens 33 prosent mente at den ikke burde. Østerrike, Irland og Malta har allerede ratifisert TPNW.

Hva betyr alt dette for EU som institusjon? Det betyr at EU må være modig og komme ut av skapet. EU må våge å avvike fra den veien den kalde krigens motstandere har tatt. EU må bygge på oppfatningen til grunnleggeren Altiero Spinelli om at Europa må atomavskaffes (som han presenterte i artikkelen "Atlantic Pact or European Unity", Utenrikssaker nr. 4, 1962). Ellers vil unionen falle fra hverandre mens risikoen for en tredje verdenskrig øker.

Statene som har sluttet seg til FNs konvensjon om forbud mot atomvåpen møtes snart for første gang siden den trådte i kraft i januar. Møtet er planlagt å finne sted i Wien 22.–24. mars 2022. Hva om EU-kommisjonen skulle uttrykke sin støtte? Et slikt strategisk grep fra EUs side ville vært virkelig ferskt! Til gjengjeld ville EU i ettertid fortjent fredsprisen som Nobelkomiteen tildelte unionen for tidlig i 2012. EU må tørre å støtte FN-konvensjonen. Og Finland må tørre å gi EU små dytt i den retningen. Alle tegn på liv i kampen mot den kalde krigen ville vært velkommen. Et minimalt livstegn vil være, som Sverige, å påta seg observatørstatus og sende observatører til møtet i Wien.