Som seksten delegater som representerer fredsbevegelser fra hele verden, har vi reist fra Asia, Stillehavet, Europa og Nord-Amerika for å innkalle Vancouver Women's Forum on Peace and Security på den koreanske halvøya, en begivenhet holdt i solidaritet med Canadas feministiske utenrikspolitikk å fremme en fredelig løsning på krisen på den koreanske halvøya. Sanksjoner og isolasjon har ikke klart å dempe Nord-Koreas atomvåpenprogram og i stedet skade den nordkoreanske sivilbefolkningen alvorlig. En koreansk halvøy fri for atomvåpen vil kun oppnås gjennom ekte engasjement, konstruktiv dialog og gjensidig samarbeid. Vi gir følgende anbefalinger til utenriksministrene som deltar på toppmøtet om sikkerhet og stabilitet 16. januar på den koreanske halvøya:
- Umiddelbart engasjere alle relevante parter i dialog, uten forutsetninger, for å arbeide for å oppnå en atomfri koreansk halvøy;
- Forlate støtten til strategien om maksimalt press, oppheve sanksjoner som har skadelige effekter på det nordkoreanske folket, arbeide for normalisering av diplomatiske forbindelser, fjerne barrierer for engasjement mellom borgere og innbyggere, og styrke det humanitære samarbeidet;
- Utvid ånden til den olympiske våpenhvilen og bekrefte gjenopptakelsen av inter-koreansk dialog ved å støtte: i) forhandlinger om fortsatt suspensjon av felles US-ROK militærøvelser i sør, og fortsatt suspensjon av kjernefysiske og rakettprøver i nord, ii) et løfte om ikke å gjennomføre en første streik, kjernefysisk eller konvensjonell, og iii) en prosess for å erstatte våpenhvileavtalen med en Korea-fredsavtale;
- Følg alle sikkerhetsrådets anbefalinger om kvinner, fred og sikkerhet. Spesielt oppfordrer vi deg til å implementere FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325, som erkjenner at meningsfull deltakelse av kvinner i alle stadier av konfliktløsning og fredsbygging styrker fred og sikkerhet for alle.
Disse anbefalingene er basert på vår lange erfaring med å engasjere nordkoreanere gjennom borgerdiplomati og humanitære initiativer, og fra vår kollektive ekspertise på militarisme, kjernefysisk nedrustning, økonomiske sanksjoner og de menneskelige kostnadene ved den uløste Koreakrigen. Toppmøtet er en nøktern påminnelse om at de samlede nasjonene har et historisk og moralsk ansvar for å formelt avslutte Koreakrigen. Et løfte om ikke å gjennomføre et første angrep kan redusere spenningen ved å redusere pågripelsen av et angrep og risikoen for feilberegninger som kan resultere i en forsettlig eller utilsiktet kjernefysisk oppskytning. Å løse Koreakrigen kan være den mest effektive enkelthandlingen for å stoppe den intense militariseringen av Nordøst-Asia, som alvorlig truer freden og sikkerheten til 1.5 milliarder mennesker i regionen. Den fredelige løsningen av den koreanske kjernefysiske krisen er det viktigste skrittet mot total global eliminering av atomvåpen. 2
BAKGRUNN OM ANBEFALINGER TIL UTENriksministre
- Umiddelbart engasjere alle relevante parter i dialog, uten forutsetninger, for å arbeide for å oppnå en atomfri koreansk halvøy;
- Utvid ånden til den olympiske våpenhvilen og bekrefte støtten til inter-koreansk dialog ved å initiere: i) den fortsatte suspensjonen av felles US-ROK militærøvelser i sør, ii) et løfte om ikke å gjennomføre en første streik, kjernefysisk eller konvensjonell; og iii) en prosess for å erstatte våpenhvileavtalen med en fredsavtale i Korea;
2018 markerer 65-årsjubileet for våpenhvileavtalen, en våpenhvile signert av militære befal fra DPRK, Kina og USA på vegne av den USA-ledede FN-kommandoen.1 Samle representanter for nasjonene som sendte våpen, tropper, leger, sykepleiere og medisinsk hjelp til den USA-ledede militærkoalisjonen under Koreakrigen, gir Vancouver-toppmøtet en mulighet til å gjøre en kollektiv innsats til støtte for å realisere en fredsavtale, for å oppfylle løftet som er angitt under artikkel IV i våpenhvilen. Den 27. juli 1953 undertegnet seksten utenriksministre et tillegg til våpenhvilen som bekreftet: «Vi vil støtte FNs innsats for å få til et rettferdig oppgjør i Korea basert på prinsippene som lenge har blitt etablert av FN, og som krever et forent, uavhengig og demokratisk Korea.» Vancouver-toppmøtet er en passende, men nøkternt påminnelse om at de samlede nasjonene har et historisk og moralsk ansvar for å formelt avslutte Koreakrigen.
Et løfte om ikke å gjennomføre et første angrep vil ytterligere redusere spenningen ved å redusere risikoen for eskalering eller feilberegninger som kan resultere i en forsettlig eller en utilsiktet atomoppskyting. Som underskrivere av FN-pakten er medlemslandene pålagt å løse tvister med fredelige midler.2 Dessuten vil et forebyggende militært angrep på Nord-Korea, uansett hvor begrenset det er, nesten helt sikkert utløse et massivt motangrep og resultere i en fullskala konvensjonell eller atomkrig på den koreanske halvøya. US Congressional Research Service anslår at så mange som 300,000 XNUMX ville bli drept i løpet av bare de første timene av kamp. I tillegg vil livet til titalls millioner mennesker være i fare på begge sider av det koreanske skillet, og hundrevis av millioner flere vil bli direkte påvirket i hele regionen og utover.
Å løse Korea-krigen kan være den mest effektive enkelttiltak for å stoppe den intense militariseringen av Nordøst-Asia,3 som alvorlig truer freden og sikkerheten til 1.5 milliarder mennesker i regionen. Den massive militære oppbyggingen har negativt påvirket livene til menneskene som bor i nærheten av amerikanske militærbaser, i Okinawa, Japan, Filippinene, Sør-Korea, Guam og Hawaii. Verdigheten, menneskerettighetene og den kollektive retten til selvbestemmelse for folk i disse landene er blitt krenket av militarisering. Deres landområder og hav som de er avhengige av for sitt levebrød og som har kulturell og historisk betydning, er kontrollert av militæret og forurenset av militære operasjoner. Seksuell vold begås av militært personell mot vertssamfunn, spesielt kvinner og jenter, og troen på bruk av makt for å løse tvister er dypt innpodet for å opprettholde patriarkalske ulikheter som former samfunn over hele verden.
- Forlate støtten til strategien om maksimalt press, oppheve sanksjoner som har skadelige effekter på det nordkoreanske folket, arbeide for normalisering av diplomatiske forbindelser, fjerne barrierer for engasjement mellom borgere og innbyggere, og styrke det humanitære samarbeidet;
Utenriksministrene må ta opp virkningen av økte FNs sikkerhetsråd og bilaterale sanksjoner mot DPRK, som har vokst i antall og alvorlighetsgrad. Mens talsmenn for sanksjoner ser på dem som et fredelig alternativ til militære aksjoner, har sanksjoner en voldelig og katastrofal innvirkning på befolkningen, noe sanksjonene mot Irak på 1990-tallet beviste, som førte til for tidlig død av hundretusener av irakiske barn.4 UNSC insisterer på at FNs sanksjoner mot Nord-Korea ikke er rettet mot sivilbefolkningen,5 men bevis tyder på det motsatte. I følge UNICEF-rapporten fra 2017 lider 28 prosent av alle barn i alderen fem år og under av moderat til alvorlig stunting.6 Mens UNSC resolusjon 2375 anerkjenner de "store udekkede behovene" til innbyggerne i DPRK, plasserer den ansvaret for disse udekkede behovene utelukkende. med DPRK-regjeringen og nevner ikke den potensielle eller faktiske virkningen av selve sanksjonene.
Disse sanksjonene er i økende grad rettet mot den sivile økonomien i DPRK og vil derfor sannsynligvis ha ytterligere negative konsekvenser for menneskelig levebrød. For eksempel påvirker forbud mot tekstileksport og utsendelse av arbeidere til utlandet i betydelig grad måten vanlige DPRK-borgere vanligvis tjener ressursene for å støtte sitt levebrød. Videre risikerer nylige tiltak rettet mot å begrense DPRKs import av oljeprodukter ytterligere negative humanitære konsekvenser.
I følge David von Hippel og Peter Hayes: "Den umiddelbare primære virkningen av reaksjoner på olje- og oljeprodukter vil være på velferden; folk vil bli tvunget til å gå eller ikke bevege seg i det hele tatt, og skyve busser i stedet for å kjøre i dem. Det vil være mindre lys i husholdningene på grunn av mindre parafin og mindre kraftproduksjon på stedet. Det vil bli mer avskoging for å produsere biomasse og trekull som brukes i gassifiers for å kjøre lastebiler, noe som fører til mer erosjon, flom, mindre matavlinger og mer hungersnød. Det vil være mindre diesel for å pumpe vann for å vanne rismarker, for å bearbeide avlinger til matvarer, for å transportere mat og andre husholdningsbehov og for å transportere landbruksprodukter til markeder før de blir ødelagt.»7 I sitt brev skriver FNs humanitære beboerkoordinator. for Nord-Korea nevner 42 eksempler der sanksjoner har hemmet humanitært arbeid8, noe som nylig ble bekreftet av Sveriges FN-ambassadør.9 FN, internasjonale organisasjoner og frivillige organisasjoner i DPRK har i flere år møtt økte operasjonelle vanskeligheter, som fravær av internasjonale banksystemer for overføring av driftsmidler. De har også møtt forsinkelser eller forbud mot levering av nødvendig medisinsk utstyr og farmasøytiske produkter, samt maskinvare for jordbruk og vannforsyningssystemer.
Suksessen med sanksjoner mot DPRK ser svak ut gitt det faktum at åpningen av dialog mellom USA og Nord-Korea er betinget av DPRKs forpliktelse til avatomisering. Denne forutsetningen tar ikke opp de underliggende årsakene til DPRKs atomprogram, nemlig Koreakrigens uavklarte karakter og de fortsatte og økende geopolitiske spenningene i regionen, som lenge var før DPRKs atomprogram og delvis kan betraktes som en sentral motivasjon. for å skaffe seg kjernefysisk kapasitet. I stedet oppfordrer vi til engasjert diplomati, inkludert faktisk dialog, normaliserte relasjoner, og starten på samarbeidende, tillitsskapende tiltak som har potensial til å skape og opprettholde et stabilt politisk miljø for gjensidige og fordelaktige bånd i regionen og for forebygging og tidlig løsning av mulig konflikt.
- Følg alle sikkerhetsrådets anbefalinger om kvinner, fred og sikkerhet. Spesielt oppfordrer vi deg til å implementere FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325, som erkjenner at meningsfull deltakelse av kvinner i alle stadier av konfliktløsning og fredsbygging styrker fred og sikkerhet for alle.
Den globale studien som gjennomgår femten år av UNSCR-implementeringen i 1325 gir omfattende bevis på at kvinners likeverdige og meningsfulle deltakelse i freds- og sikkerhetsarbeid er avgjørende for bærekraftig fred.
Gjennomgangen, som strekker seg over tre tiår med førti fredsprosesser, viser at av 182 signerte fredsavtaler ble det oppnådd enighet i alle unntatt ett tilfelle da kvinnegrupper påvirket fredsprosessen. Ministermøtet følger lanseringen av Canadas nasjonale handlingsplan på UNSCR 1325, som viser en forpliktelse til inkludering av kvinner i alle stadier av fredsprosessen. Dette møtet er en mulighet for alle regjeringer til å sikre kvinners deltakelse på begge sider av bordet. De landene som er tilstede på toppmøtet med en feministisk utenrikspolitikk, må bevilge midler til kvinneorganisasjoner og bevegelser for å fremme deres evne til å delta.
HVORFOR TRENGER VI EN FREDSAVTALE FOR Å SLUTTE KRIGEN
2018 markerer sytti år siden proklamasjonen av to separate koreanske stater, Republikken Korea (ROK) i sør og Den demokratiske folkerepublikken Korea (DPRK) i nord. Korea hadde blitt nektet suverenitet etter frigjøring fra Japan, dets koloniale undertrykker, og ble i stedet vilkårlig delt av makter i den kalde krigen. Det brøt ut fiendtligheter mellom de konkurrerende koreanske regjeringene, og intervensjonen fra utenlandske hærer internasjonaliserte Korea-krigen. Etter tre år med krig, mer enn tre millioner døde, og fullstendig ødeleggelse av den koreanske halvøya, ble en våpenhvile signert, men aldri omgjort til en fredsavtale, som lovet av underskriverne av våpenhvileavtalen. Som kvinner fra nasjoner som deltok i Korea-krigen, mener vi at sekstifem år er altfor lang tid for en våpenhvile. Fraværet av en fredsavtale har stoppet fremskritt innen demokrati, menneskerettigheter, utvikling og gjenforeningen av koreanske familier tragisk adskilt i tre generasjoner.
NB:
1 Som et punkt med historisk korreksjon er ikke FN-kommandoen en enhet i FN, men en militær koalisjon ledet av USA. Den 7. juli 1950 anbefalte FNs sikkerhetsråds resolusjon 84 medlemmer å gi militær og annen bistand til Sør-Korea «sørg for at styrker og annen bistand er tilgjengelig for en enhetlig kommando under USA». Følgende nasjoner sendte tropper for å slutte seg til den USA-ledede militærkoalisjonen: Det britiske samveldet, Australia, Belgia, Canada, Colombia, Etiopia, Frankrike, Hellas, Luxembourg, Nederland, New Zealand, Filippinene, Thailand og Tyrkia. Sør-Afrika ga luftenheter. Danmark, India, Norge og Sverige stilte med medisinske enheter. Italia støttet et sykehus. I 1994 presiserte FNs generalsekretær Boutros Boutros-Ghali: «Sikkerhetsrådet etablerte ikke den enhetlige kommandoen som et underorgan under dens kontroll, men anbefalte bare opprettelsen av en slik kommando, og spesifiserte at den var under myndighetens myndighet. Forente stater. Derfor faller ikke oppløsningen av den enhetlige kommandoen inn under noe FN-organs ansvar, men er en sak innenfor kompetansen til USAs regjering.»
2 Charteret forbyr trussel eller bruk av makt unntatt i tilfeller der det ble behørig autorisert ved en sikkerhetsrådsresolusjon eller i tilfeller av nødvendig og proporsjonalt selvforsvar. Forebyggende selvforsvar er bare lovlig når man står overfor virkelig overhengende trusler, når nødvendigheten av selvforsvar er "øyeblikkelig, overveldende, uten å etterlate noe valg av midler og ikke noe øyeblikk av overveielse" i henhold til Caroline-formelen. Det vil følgelig være et brudd på internasjonal sedvanerett å angripe Nord-Korea så lenge det ikke angriper seg selv og så lenge det fortsatt er diplomatiske veier å følge.
3 I følge Stockholm International Peace Research Institute (SIPRI) så Asia i 2015 «betydelige økninger» i militærutgifter. Av de ti beste militærbrukerne er fire land lokalisert i Nordøst-Asia og brukte følgende i 2015: Kina 215 milliarder dollar, Russland 66.4 milliarder dollar, Japan 41 milliarder dollar, Sør-Korea 36.4 milliarder dollar. Verdens største militærforbruker, USA, brukte 596 milliarder dollar over alle fire av disse nordøstasiatiske maktene.
4 Barbara Crossette, "Iraq Sanctions Kill Children, UN Reports", 1. desember 1995, i New York Times, http://www.nytimes.com/1995/12/01/world/iraq-sanctions-kill-children- un-reports.html
5 UNSC 2375 "... er ikke ment å ha negative humanitære konsekvenser for sivilbefolkningen i DPRK eller å påvirke negativt eller begrense aktivitetene, inkludert økonomiske aktiviteter og samarbeid, matvarehjelp og humanitær bistand, som ikke er forbudt (...) og arbeidet til internasjonale og ikke-statlige organisasjoner som utfører bistand og hjelpeaktiviteter i DPRK til fordel for sivilbefolkningen i DPRK."
6 UNICEF «Staten for verdens barn 2017». https://www.unicef.org/publications/files/SOWC_2017_ENG_WEB.pdf
7 Peter Hayes og David von Hippel, "Sanctions on North Korean oil imports: impacts and efficacy", NAPSNet Special Reports, 05. september 2017, https://nautilus.org/napsnet/napsnet-special-reports/sanctions-on- nord-koreansk-olje-import-effekter-ogeffektivitet/
8 Chad O'Carroll, "Serious Concern about Sanctions' Impact on North Korea Aid Work: UN DPRK Rep", 7. desember 2017, https://www.nknews.org/2017/12/serious-concern-about-sanctions -impact-on-north-korea-aid-work-un-dprk-rep/
9 Bekymringer for de negative humanitære effektene av sanksjonene ble tatt opp av Sveriges ambassadør til FNs sikkerhetsråd på et hastemøte i desember 2017: «Tiltakene som ble vedtatt av rådet var aldri ment å ha en negativ effekt på humanitær bistand, derfor rapporterte nylig at sanksjoner har negative konsekvenser
