Fra boklanseringen av Tunanders bok “The Swedish Submarine War” i 2019, på NUPI med (fra venstre) Ola Tunander, Pernille Rieker, Sverre Lodgaard og Vegard Valther Hansen. (Foto: John Y. Jones)
Av Reseach professor emeritus ved Prio, Ola Tunander, Moderne tider, Ny Tid, Varseltillegg, 6. mars 2021
Forskere som stiller spørsmål ved legitimiteten til amerikanske kriger, ser ut til å oppleve å bli kastet ut av sine posisjoner i forsknings- og medieinstitusjoner. Eksemplet som presenteres her er fra Institute for Peace Research i Oslo (PRIO), en institusjon som historisk har hatt forskere som er kritiske til aggresjonskrig - og som knapt kan betegnes som venner av atomvåpen.
En forsker sies å søke objektivitet og sannhet. Men han eller hun lærer å velge sine forskningstemaer og komme til konklusjoner i samsvar med hva myndighetene og ledelsen forventer, og dette til tross for at akademisk frihet er kodifisert i Norge gjennom "frihet til å uttrykke seg offentlig", "frihet til å fremme nye ideer ”og” frihet til å velge metode og materiale ». I dagens samfunnsdiskusjon synes ytringsfriheten å bli redusert til retten til å fornærme andres etnisitet eller religion.
Men ytringsfrihet bør handle om retten til å granske makt og samfunn. Min erfaring er at muligheten til å uttrykke fritt som forsker har blitt stadig mer begrenset de siste 20 årene. Hvordan havnet vi her?
Dette er min historie som forsker. I nesten 30 år jobbet jeg ved Peace Research Institute Oslo (I FORKANT), fra 1987 til 2017. Jeg ble seniorforsker etter fullført doktorgrad i 1989 og ledet instituttets program for utenriks- og sikkerhetspolitikk. Jeg fikk professoratet mitt i 2000 og skrev og redigerte en rekke bøker om internasjonal politikk og sikkerhetspolitikk.
Etter Libya-krigen i 2011 skrev jeg en bok på svensk om denne krigen, om hvordan vestlige bombefly koordinerte operasjoner med islamistiske opprørere og bakkestyrker fra Qatar for å beseire den libyske hæren. (Jeg skrev en annen bok om Libya-krigen på norsk, utgitt i 2018.) Vestlige land var alliert med radikale islamister, akkurat som i Afghanistan på 1980-tallet. I Libya gjennomførte islamister etnisk rensing av svarte afrikanere og begikk krigsforbrytelser.
På den annen side hevdet media at Muammar Gaddafi bombet sivile og planla et folkemord i Benghazi. Den amerikanske senatoren John McCain og utenriksminister Hillary Clinton snakket om "et nytt Rwanda". I dag vet vi at dette var ren feilinformasjon eller rettere desinformasjon. I en spesiell rapport fra 2016 avviste British Commons House of Foreign Affairs Committee alle anklager om regjeringsstyrkenes vold mot sivile og trusler om folkemord. Det var ingen bevis for dette. Krigen viste seg å være en "aggresjonskrig", med andre ord "den verste av alle forbrytelser", for å sitere Nürnberg-domstolen.
Nektet boklansering
Jeg lanserte den svenske Libya-boken min i Stockholm i desember 2012 og planla et lignende seminar på PRIO i Oslo. Min kollega Hilde Henriksen Waage hadde nettopp lansert boka si Konflikt og stormaktpolitikk i Midtøsten for en fullsatt sal på PRIO. Jeg likte konseptet og bestemte meg for å sammen med vår kommunikasjonsdirektør og min nærmeste overordnede holde et lignende PRIO-seminar om boka mi Libyenkrigets geopolitikk (Geopolitikken til Libya-krigen). Vi setter dato, sted og format. En tidligere sjef for Norsk etterretningstjeneste, general Alf Roar Berg, gikk med på å kommentere boka. Han hadde erfaring fra Midtøsten og ti års erfaring fra toppstillinger i etterretningstjenesten på 1980- og 1990-tallet. Bergs motstykke i USA var direktør for CIA Robert Gates, som i 2011 var forsvarssekretær. Han hadde også besøkt Berg i Oslo.
Gates var kritiker av Libya-krigen i konflikt med utenriksminister Hillary Clinton. Hun hadde til og med satt en stopper for US Africa Command's vellykkede forhandlinger med den libyske regjeringen. Hun ønsket ikke forhandlinger, men krig, og hun fikk president Barack Obama med på dette. På spørsmål om amerikanske styrker ville delta, svarte Gates: "Ikke så lenge jeg er i denne jobben." Rett etterpå kunngjorde han sin avgang. Alf Roar Berg hadde vært så kritisk som Gates var.
Men da PRIOs direktør den gang, Kristian Berg Harpviken, ble informert om mitt Libya-seminar, reagerte han skarpt. Han foreslo et "internt seminar" eller et panel "om den arabiske våren" i stedet, men han ønsket ikke et offentlig seminar om boka. Han ønsket ikke å bli assosiert med en kritisk bok om krigen, men enda viktigere: han ønsket knapt en kritikk av utenriksminister Hillary Clinton eller hennes bakkestyrker fra Qatar, som hadde spilt en viktig rolle i krigen. Harpviken hadde holdt samtaler på PRIO med Qatars utenriksminister. Og Clintons mann i Oslo, ambassadør Barry White, hadde vært gjest på PRIO-direktørens private bursdagsfest.
PRIO etablert i USA
PRIO hadde også etablert Peace Research Endowment (PRE) i USA. Styret besto av president Bill Clintons sjef for sentralkommando, general Anthony Zinni. Han hadde ledet bombingen av Irak i 1998 (Operasjon Desert Fox). Parallelt med å ha styrevervet i PRE, var han styreleder i USA for kanskje den mest korrupte våpenprodusenten i verden, BAE Systems, som allerede på 1990-tallet hadde gitt saudiske prinser bestikkelser i størrelsesorden 150 milliarder norske. kroner til dagens pengeverdi.
Formannen for den PRIO-etablerte PRE var president Clintons underminister for hæren Joe Reeder, som hadde bidratt til å finansiere Hillary Clintons presidentkampanje. Han hadde sittet i styret for US National Defense Industrial Association, og allerede samme måned som Irak-krigen startet var han engasjert i å få kontrakter i Irak. Han hadde en sentral juridisk stilling for et lobbyvirksomhet som i 2011 markedsførte opprørernes Libya-krig.
Det kan synes å ha vært en kobling mellom PRIOs uvillighet til å kritisere krigen i Libya og PRIOs tilknytning til Clinton-familiens militærindustrielle nettverk. Men PREs styre inkluderte også en tidligere republikansk guvernør og PRIO-kontakt, David Beasley, nå sjef for Verdens matvareprogram og Nobels fredspris for 2020. Han ble nominert til denne stillingen av president Trumps tidligere FN-ambassadør Nikki Haley, som Hillary Clinton, hadde truet med å føre en "humanitær krig" mot Syria. Uansett forklaring, etterforskningen min av disse krigene var ikke populær blant PRIOs ledelse.
I en e-post 14. januar 2013 beskrev direktør Harpviken min svenske bok om Libya-krigen som "dypt problematisk". Han krevde en "kvalitetssikringsmekanisme" slik at PRIO kunne "forhindre lignende uhell" i fremtiden. Mens PRIO syntes Libya-boken min var uakseptabel, foreleste jeg om Libya-krigen til den årlige GLOBSEC-konferansen i Bratislava. Min kollega i panelet var en av forsvarsminister Robert Gates ’nærmeste assistenter. Blant deltakerne var statsråder og sikkerhetspolitiske rådgivere, som Zbigniew Brzezinski.
Spre krig til Midtøsten og Afrika
I dag vet vi at krigen i 2011 ødela Libya i flere tiår framover. Våpnene til den libyske staten ble spredt til radikale islamister i hele Midtøsten og Nord-Afrika. Mer enn ti tusen luft-raketter for å skyte ned fly havnet i hendene på forskjellige terrorister. Hundrevis av væpnede krigere og et stort antall våpen ble overført fra Benghazi til Aleppo i Syria med katastrofale konsekvenser. Borgerkrigen i disse landene, i Libya, Mali og Syria, var et direkte resultat av ødeleggelsen av den libyske staten.
Hillary Clintons rådgiver Sidney Blumenthal skrev at en seier i Libya kunne åpne for en seier i Syria, som om disse krigene bare var en fortsettelse av de nykonservative krigene som begynte med Irak og skulle fortsette med Libya, Syria, Libanon og endte med Iran. Krigen mot Libya fikk også land som Nord-Korea til å intensivere interessen for atomvåpen. Libya hadde avsluttet sitt atomvåpenprogram i 2003 mot garantier fra USA og Storbritannia om ikke å angripe. Ikke desto mindre angrep de. Nord-Korea innså at USA-britiske garantier var verdiløse. Libya-krigen ble med andre ord en pådriver for spredning av atomvåpen.
Man kan spørre seg hvorfor PRIO, med forskere som historisk har vært kritiske til alle aggresjonskrig og knapt har tilhørt de nære vennene til atomvåpen, nå søker å stoppe en kritikk av en slik krig og samtidig alliere seg med mer problematisk del av det militærindustrielle komplekset?
Men denne utviklingen kan gjenspeile en generell tilpasning i forskningsmiljøet. Forskningsinstitutter må finansieres, og fra rundt år 2000 har forskere blitt pålagt å sikre sin egen finansiering. Da måtte de også tilpasse sin forskning og konklusjoner til finansieringsmyndighetene. Under PRIO-lunsjer virket det viktigere å diskutere hvordan man kunne finansiere prosjekter enn å diskutere faktiske forskningsspørsmål.
Men jeg tror det også er andre, spesielle årsaker til PRIOs radikale endring.
“Bare krig”
For det første har PRIO det siste tiåret i økende grad vært engasjert i spørsmålet om "rettferdig krig", der Journal of Military Ethics er sentralt. Tidsskriftet er redigert av Henrik Syse og Greg Reichberg (som også satt i PRE-styret). Deres tenkning er basert på Thomas Aquinas 'idé om "rettferdig krig", et konsept som også er viktig i president Barack Obamas Nobels fredsprisaksept for 2009.
Men hver krig søker en "humanitær" legitimering. I 2003 ble det hevdet at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Og i Libya i 2011 ble det sagt at Muammar Gaddafi truet folkemord i Benghazi. Men begge var eksempler på grov desinformasjon. I tillegg er konsekvensene av en krig naturligvis umulig å forutsi. Begrepet "rettferdig krig" har blitt brukt siden 2000 for å legitimere flere aggresjonskriger. I alle tilfeller har dette hatt katastrofale resultater.
I 1997 spurte PRIOs daværende direktør Dan Smith meg om vi skulle ansette Henrik Syse, en kjent norsk konservativ profil. Jeg kjente Syses veileder for doktorgraden, og anså det som en god idé. Jeg trodde Syse kunne gi PRIO større bredde. Jeg ante ikke den gangen at dette, sammen med punktene jeg argumenterer nedenfor, til slutt ville utelukke enhver interesse for realpolitikk, militær detente og avsløring av militærpolitisk aggresjon.
“Demokratisk fred”
For det andre koblet PRIO-forskere til Journal of Peace Research hadde utviklet oppgaven om "demokratisk fred". De mente de kunne vise at demokratiske stater ikke fører krig mot hverandre. Imidlertid ble det klart at det var opp til angriperen USA å definere hvem som er demokratisk eller ikke, som Serbia. Kanskje USA ikke var så demokratisk selv. Kanskje andre argumenter var mer fremtredende, for eksempel økonomiske bånd.
Men for de nykonservative kom avhandlingen om "demokratisk fred" til å legitimere enhver aggresjonskrig. En krig mot Irak eller Libya kan "åpne for demokrati" og dermed for fred i fremtiden, sa de. Også en eller annen forsker ved PRIO støttet denne ideen. For dem var ideen om "rettferdig krig" kompatibel med avhandlingen om "demokratisk fred", som i praksis førte til avhandlingen om at Vesten skulle få lov til å gripe inn i ikke-vestlige land.
destabilisering
For det tredje ble flere PRIO-ansatte påvirket av den amerikanske forskeren Gene Sharp. Han jobbet for regimeskifte ved å mobilisere for massedemonstrasjoner for å styrte "diktaturer". Slike "fargevolusjoner" hadde støtte fra USA og var en form for destabilisering rettet primært mot land som var alliert med Moskva eller Beijing. De tok ikke hensyn til i hvilken grad slik destabilisering kunne utløse en global konflikt. Sharp var på et tidspunkt PRIO-ledelsens favoritt for Nobels fredspris.
Sharps grunntanke var at med diktatoren og hans folk utvist, ville døren til demokrati åpne. Det viste seg at dette var ganske forenklet. I Egypt spilte Sharps ideer angivelig en rolle i den arabiske våren og det muslimske brorskapet. Men overtakelsen viste seg å eskalere krisen. I Libya og Syria ble det hevdet at fredelige demonstranter motsatte seg volden fra diktaturet. Men disse demonstrantene hadde blitt "støttet" fra første dag av den militære volden fra islamistiske opprørere. Medienes støtte til opprørene ble aldri konfrontert av institutter som PRIO, som hadde katastrofale konsekvenser.
PRIOs årlige konferanse
For det fjerde er PRIOs deltakelse i internasjonale fredskonferanser og Pugwash-konferanser på 1980- og 1990-tallet erstattet av deltakelse på spesielt amerikanske statsvitenskapelige konferanser. Den store, årlige konferansen for PRIO er for øyeblikket International Studies Association (ISA) konvensjon, avholdes årlig i USA eller Canada med mer enn 6,000 deltakere - primært fra USA, men også fra europeiske og andre land. ISAs president velges for ett år og har vært amerikansk siden 1959 med noen få unntak: I 2008–2009 var PRIOs Nils Petter Gleditsch president.
Forskere ved PRIO har også vært tilknyttet universiteter og forskningsinstitutter i USA, som Brookings Institution og Jamestown Foundation (etablert i
1984 med støtte fra daværende CIA-direktør William Casey). PRIO har blitt stadig mer "amerikansk" med mange amerikanske forskere. Jeg vil legge til at Norsk institutt for internasjonale saker ( NUPI ) er derimot mer «europeisk».
Fra Vietnam til Afghanistan
For det femte er utviklingen på PRIO et spørsmål om generasjonsforskjeller. Mens generasjonen min opplevde 1960- og 1970-tallet amerikansk-initierte kupp og bombing av Vietnam og drap på millioner av mennesker, ble PRIOs senere ledelse preget av sovjetkrigen i Afghanistan og av USAs støtte til islamske opprørere i kampen mot Sovjetunionen. . Tidlig på 1990-tallet hadde PRIOs senere direktør Kristian Berg Harpviken vært leder for den norske Afghanistan-komiteen i Peshawar (i Pakistan nær Afghanistan), hvor hjelpeorganisasjoner på 1980-tallet bodde side om side med etterretningstjenester og radikale islamister.
Hillary Clinton hevdet i 2008 at det hadde vært en politisk enighet i USA på 1980-tallet for å støtte radikale islamister - akkurat som hun støttet islamistene i Libya i 2011. Men på 1980-tallet var det ennå ikke kjent at USA med CIA sto bak krigen i Afghanistan gjennom deres støtte til opprørene allerede i juli 1979, med den hensikt å lure sovjettene til å støtte deres allierte i Kabul. På denne måten hadde USA “muligheten til å gi Sovjetunionen sin Vietnam-krig”, for å sitere president Carters sikkerhetsrådgiver Zbigniew Brzezinski (se også senere forsvarsminister Robert Gates). Brzezinski hadde selv vært ansvarlig for operasjonen. På 1980-tallet var det heller ikke kjent at hele den sovjetiske militærledelsen hadde vært imot krigen.
For den nye generasjonen på PRIO ble USA og islamske opprørere sett på som allierte i konflikten med Moskva.
Maktens realiteter
Jeg skrev doktorgradsavhandlingen på 1980-tallet om US Maritime Strategy og nord-europeisk geopolitikk. Den ble utgitt som en bok i 1989 og sto på læreplanen ved US Naval War College. Kort sagt, jeg var en lærd som anerkjente "maktens realiteter". Men strengt normativt så jeg allerede på begynnelsen av 1980-tallet en mulighet for en detente mellom stormaktsblokkene slik Willy Brandt, og senere Olof Palme i Sverige, så det. Etter den kalde krigen diskuterte vi med diplomater om å finne en praktisk løsning på skillet mellom øst og vest i nordområdene. Dette førte til det som ble Barents Region Cooperation.
I 1994 redigerte jeg en engelsk bok med tittelen Barents-regionen, med bidrag fra forskere og norsk utenriksminister Johan Jørgen Holst og hans russiske kollega Andrei Kosyrev - med et forord av tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Jeg skrev og redigerte også bøker om europeisk utviklings- og sikkerhetspolitikk, og deltok på konferanser og foreleste over hele verden.
Boken min om europeisk geopolitikk i 1997 var på læreplanen ved Oxford University. Jeg deltok som sivil ekspert i Sveriges offisielle ubåtundersøkelse i 2001, og etter bøkene mine om ubåtoperasjoner i 2001 og 2004 spilte arbeidet mitt en sentral rolle for den offisielle danske rapporten Danmark under den kalde krigen (2005). Den omtalte bøkene og rapportene mine, og CIAs sjefhistoriker Benjamin Fischers, som de viktigste bidragene til forståelsen av president Reagans program for psykologiske operasjoner.
Min nye “ubåtbok” (2019) ble lansert i februar 2020 på NUPI, ikke på PRIO, med kommentarer fra tidligere direktør ved begge institusjonene, Sverre Lodgaard.
Mulig forskningssjef
Etter at jeg ble utnevnt til forskningsprofessor (forsker 1, tilsvarende to doktorgrader) i 2000, skrev jeg bøker og artikler og evaluerte artikler for Kennedy School of Government ved Harvard University og Royal United Service Institute. Jeg satt i den rådgivende komiteen for et tidsskrift ved London School of Economics og i styret for Nordic International Studies Association. I 2008 søkte jeg den nye stillingen som forskningsdirektør ved NUPI. Direktør Jan Egeland hadde ikke de nødvendige faglige kvalifikasjonene. Det ble nedsatt en internasjonal komité for å evaluere søkerne. Den fant at bare tre av dem var kvalifisert for stillingen: en belgisk forsker, Iver B. Neumann ved NUPI, og meg selv. Neumann fikk til slutt denne stillingen - som en av de mest kvalifiserte forskerne i verden innen "International Relations Theory".
Ironisk nok, mens jeg ble vurdert som kvalifisert til å lede all forskning ved Norsk institutt for internasjonale anliggender, ønsket min direktør ved PRIO å påtvinge meg en "akademisk veileder". Erfaringer som dette vil sannsynligvis avskrekke folk flest fra noen form for kritisk arbeid.
Forskning er grundig arbeid. Forskere utvikler vanligvis manuskriptene sine basert på kommentarer fra kvalifiserte kolleger. Manuskriptet sendes deretter til et vitenskapelig tidsskrift eller utgiver, som lar sine anonyme dommere avvise eller godkjenne bidraget (ved “peer reviews”). Dette krever vanligvis ekstra arbeid. Men denne grundige akademiske tradisjonen var ikke nok for PRIOs ledelse. De ønsket å sjekke alt jeg skrev.
En artikkel i Modern Times (Ny Tid)
26. januar 2013 ble jeg innkalt til direktørskontoret etter å ha hatt en uttale om Syria på trykk i den norske ukebladet Ny Tid (Modern Times). Jeg hadde sitert FNs spesielle utsending til Syria, Robert Mood, og tidligere FNs generalsekretær Kofi Annan, som hadde sagt at Sikkerhetsrådets 5 faste medlemmer alle var enige om "en politisk løsning i Syria" 30. juni 2011, men de vestlige statene hadde sabotert det “på det påfølgende møtet” i New York. For PRIO var det ikke akseptabelt å sitere dem.
14. februar 2013 ba PRIO meg i en e-post om å godta “kvalitetssikringstiltak [som] gjelder alle trykte publikasjoner, inkludert kortere tekster som up-eds [sic]”. Jeg skulle få tildelt en person som skulle undersøke både de akademiske oppgavene mine og arbeidet mitt før de ble sendt ut av huset. Det handlet de facto om å skape en posisjon som en “politisk offiser”. Jeg må innrømme at jeg begynte å få problemer med å sove.
Imidlertid fikk jeg støtte fra professorer i flere land. Norsk fagforening (NTL) sa at det ikke er mulig å ha en eksklusiv regel for bare en ansatt. Men denne forpliktelsen til å kontrollere alt jeg skrev, var så sterk at det bare kan forklares med presset fra amerikanerne. En kandidat til stillingen som nasjonal sikkerhetsrådgiver for president Ronald Reagan, uten tvil, ga meg beskjed om at det jeg hadde skrevet “ville få konsekvenser” for meg.
Tiden som fulgte, viste seg å være bisarr. Hver gang jeg skulle holde et foredrag for sikkerhetspolitiske institusjoner, ble disse institusjonene umiddelbart kontaktet av visse mennesker som ønsket å stoppe foredraget. Jeg lærte at hvis du reiser spørsmål om legitimiteten til de amerikanske krigene, vil du bli presset ut fra forsknings- og medieinstitusjoner. Amerikas mest berømte kritiske journalist Seymour Hersh ble presset ut av The New York Times og deretter ut av The New Yorker. Artiklene hans om My Lai-massakren (Vietnam, 1968) og Abu Ghraib (Irak, 2004) hadde stor innvirkning i USA. Men Hersh kan ikke lenger publisere i hjemlandet (se forrige utgave av Modern Times og dette Whistleblower-supplementet s. 26). Glenn Greenwald, som jobbet med Edward Snowden og som var medstifter The Intercept, ble også presset ut av sitt eget magasin i oktober 2020 etter å ha blitt sensurert.
Fagforeningsstøtte
Jeg fikk en fast stilling i PRIO i 1988. Å ha en fast stilling og støtte fra en fagforening er sannsynligvis det viktigste for enhver forsker som ønsker å beholde en viss grad av akademisk frihet. I følge PRIOs vedtekter har alle forskere «full ytringsfrihet». Men uten en fagforening som kan støtte deg ved å true med å gå for retten, har den enkelte forsker lite å si.
Våren 2015 hadde PRIOs ledelse bestemt at jeg skulle gå av med pensjon. Jeg sa at dette ikke var opp til dem, og at jeg måtte snakke med fagforeningen min, NTL. Min nærmeste overordnede svarte da at det ikke gjaldt hva fagforeningen sa. Beslutningen om min pensjonisttilværelse hadde allerede blitt tatt. Hver dag, i en hel måned, kom han inn på kontoret mitt for å diskutere pensjonen min. Jeg skjønte at dette ville være umulig å stå.
Jeg snakket med en tidligere leder av PRIO-styret, Bernt Bull. Han sa at ”du må ikke engang tenke på å møte ledelsen alene. Du må ta fagforeningen med deg ». Takk til et par kloke NTL-representanter, som forhandlet med PRIO i flere måneder, fikk jeg en avtale i november 2015. Vi konkluderte med at jeg skulle trekke meg i mai 2016 i bytte for å fortsette som forskningsprofessor emeritus “hos PRIO” med full tilgang til “ datamaskin, IT-støtte, e-post og tilgang til biblioteket som andre forskere har på PRIO ”.
I forbindelse med pensjonen min ble seminaret «Suverenitet, Subs og PSYOP» arrangert i mai 2016 i Oslo. Avtalen vår hadde gitt meg tilgang til kontorlokaler selv etter at jeg ble pensjonist. Under et møte med direktøren 31. mars 2017 foreslo NTL at kontorlokalkontrakten min ble forlenget til slutten av 2018, ettersom jeg nå hadde mottatt relevant finansiering. PRIO-direktøren sa at han måtte konsultere andre før han kunne ta en beslutning. Tre dager senere kom han tilbake etter å ha reist til Washington i løpet av helgen. Han sa at en forlengelse av kontrakten ikke var akseptabel. Først etter at NTL igjen truet med søksmål, nådde vi enighet.
