Skrevet av Emanuel Pastreich den Sirkler og firkanter.
Wilhelm Foerster, Georg Friedrich Nicolai, Otto Buek og Albert Einstein signerte et "manifest til europeerne" ved starten av første verdenskrig, der de tok et oppgjør med ønsket om militære løsninger som ble fremmet i Tyskland på den tiden. De reagerte på det såkalte "Manifestet av de nittitre" utstedt av fremtredende tyske intellektuelle og ga sin fulle støtte til Tysklands krigsmål. Disse fire mennene var de eneste som turte å signere dokumentet.
Innholdet virker mest relevant i vår egen tid.
oktober 1914
Manifest til europeerne
Mens teknologi og trafikk tydelig driver oss mot en saklig anerkjennelse av internasjonale relasjoner, og dermed mot en felles verdenssivilisasjon, er det også sant at ingen krig noensinne har avbrutt den kulturelle kommunalismen i samarbeidsarbeid som denne nåværende krigen gjør. Kanskje vi har kommet til en så fremtredende bevissthet bare på grunn av de mange tidligere felles bånd, hvis avbrudd vi nå føler så smertefullt.
Selv om denne tilstanden ikke skulle overraske oss, ville de hvis hjerte er det minste bekymret for den vanlige verdenssivilisasjonen, ha en dobbel forpliktelse til å kjempe for opprettholdelsen av disse prinsippene. Imidlertid har de som man bør forvente slike overbevisninger av – det vil si hovedsakelig vitenskapsmenn og kunstnere – så langt nesten utelukkende ytret uttalelser som antyder at deres ønske om å opprettholde disse relasjonene har forduftet samtidig med avbruddet av relasjonene. De har snakket med forklarlig kampånd - men minst av alt snakket om fred.
En slik stemning kan ikke unnskyldes av noen nasjonal lidenskap; det er uverdig alt det som verden til dags dato har forstått under navnet kultur. Skulle denne stemningen oppnå en viss universalitet blant de utdannede, ville dette være en katastrofe. Det ville ikke bare være en katastrofe for sivilisasjonen, men – og vi er fast overbevist om dette – en katastrofe for individuelle staters nasjonale overlevelse – selve årsaken som til syvende og sist alt dette barbariet har blitt sluppet løs.
Gjennom teknologi har verden blitt mindre; statene på den store halvøya i Europa fremstår i dag like nær hverandre som byene på hver lille middelhavshalvøy dukket opp i oldtiden. I behovene og opplevelsene til ethvert individ, basert på hans bevissthet om mangfoldet av relasjoner, skisserer Europa – man kan nesten si verden – seg selv som et enhetselement.
Det ville følgelig være en plikt for de utdannede og velmenende europeerne å i det minste forsøke å forhindre at Europa – på grunn av sin mangelfulle organisasjon som helhet – lider den samme tragiske skjebnen som det gamle Hellas en gang gjorde. Bør også Europa gradvis utmatte seg selv og dermed gå til grunne fra brodermordskrig?
Kampen som raser i dag vil sannsynligvis ikke produsere noen seierherre; det vil sannsynligvis bare etterlate de beseirede. Derfor virker det ikke bare godt, men også bittert nødvendig at utdannede menn fra alle nasjoner samler sin innflytelse slik at – uansett hva den fortsatt usikre slutten på krigen kan være – fredsvilkårene ikke skal bli kilden til fremtidige kriger. Det åpenbare faktum at gjennom denne krigen gled alle europeiske relasjonsforhold inn i en ustabil og plastifisert tilstand, bør heller brukes til å skape en organisk europeisk helhet. De teknologiske og intellektuelle betingelsene for dette er bevart.
Det trenger ikke diskuteres her på hvilken måte denne (nye) bestilling i Europa er mulig. Vi ønsker bare å understreke helt grunnleggende at vi er fast overbevist om at tiden er inne hvor Europa må handle som ett for å beskytte sin jord, sine innbyggere og sin kultur. For dette formål synes det først og fremst å være en nødvendighet at alle de som har en plass i sitt hjerte for europeisk kultur og sivilisasjon, med andre ord de som kan kalles med Goethes forutseende ord «gode europeere», samles. For vi må tross alt ikke gi opp håpet om at deres høye og kollektive stemmer – selv under våpenbrus – ikke vil runge uhørt, spesielt hvis vi blant disse «morgendagens gode europeere» finner alle de som nyter aktelse og autoritet blant sine utdannede jevnaldrende.
Men det er nødvendig at europeerne først kommer sammen, og hvis - som vi håper - kan bli funnet nok europeere i Europa, vil det si folk for hvem Europa ikke bare er et geografisk begrep, men snarere et kjært anliggende for hjertet, så skal vi prøve å samle en slik union av europeere. Deretter skal et slikt forbund tale og bestemme.
Til dette ønsker vi bare trang og appell; og hvis du føler som vi gjør, hvis du er likesinnet fast bestemt på å gi den europeiske viljen lengst mulig resonans, så ber vi deg om å sende din (støttende) signatur til oss.
