Av Ann Wright
Mens Women's Boats to Gaza forbereder seg på å utfordre den ulovlige israelske blokaden av Gaza i september, minner Greta Berlin, medgründer av Free Gaza Movement, oss om gleden til befolkningen i Gaza da de første internasjonale båtene på 40 år ankom i havnen i Gaza by i 2008.
Med all tragedien som omgir Gaza, inkludert de 50 israelske militærangrepene på Gaza denne helgen, må vi huske gleden til Gazas befolkning over at de ikke ble glemt den dagen i 2008.
Ikke bare seilte båter fra Free Gaza Movement fire ganger vellykket inn i Gaza, men karavaner på land kalt "Viva Palestina" reiste fra Europa til Gaza gjennom grensen til Egypt og internasjonale Gaza Freedom Flotillas seilte i 2010, 2011 og 2015 og individuelle båter seilte i 2009, 2011 og 2012.
Kvinnebåtene til Gaza vil seile i midten av september for igjen å utfordre den israelske marineblokaden av Gaza og demonstrere at vi bryr oss om folket i Gaza.
Gamaal Al Attar,
august 2008, Gaza
Solen skinte 23. august 2008, og alle i Gaza våknet for å gjøre seg klare til D-dagen. Det er dagen alle i Gaza har ventet på lenge; en dag vil vi føle at det er noen mennesker i verden som bryr seg om vår lidelse. En dag vil vi føle at vi tilhører menneskeheten, og våre brødre og søstre i menneskeheten bryr seg om våre daglige kamper. Speidere fra ulike speidergrupper hadde meldt seg på for å være i velkomstkomiteen på fiskebåtene. Så vi dro direkte til hovedhavnen i Gaza klokken 08:00, og sammen med politimenn som er der for å sikre folkemengdene, gikk vi om bord i båtene og startet turen til det åpne havet.
Timer med venting i båtene gjorde alle sjøsyke, og ved middagstid fløy det meste av håpet vårt avgårde med vinden. Det så ut som om de to båtene ikke kom. Vi ble skrudd. Alle drømmene og følelsene om at det var noen som brydde seg om oss ble mindre og mindre ettersom tiden gikk. Jamal El Khoudari (koordinatoren for kampanjen) snakket på en pressekonferanse om at båtene hadde gått seg vill og kom med en unnskyldning. Jeg og de andre speiderne i Gaza ønsket ikke å høre på unnskyldninger. Folket i Gaza ville ha dem her nå.
Smilene som var på hvert eneste ansikt om morgenen, de glade menneskene i havnen som ventet ved soloppgang, og håpet om å se noen som ville bry seg om oss, endret seg til en enorm skuffelse. Ved middagstid hadde nesten alle forlatt havnen og reist hjem igjen.
Ingen bryr seg om Gaza
På vei hjem så jeg at Gaza så mørkere ut enn noen gang, og en liten tåre slapp fra øyet mitt. "Det ser ut som det ikke er noen som bryr seg om oss," sa en speider til meg. Jeg åpnet munnen for å fortelle ham at dette ikke var sant, men jeg fant ikke et ord å si.
Akkurat som alle speiderne dro jeg hjem, tok en dusj og prøvde å hvile etter en lang dag under tung sol. Alle av oss var sjøsyke og syke i våre hjerter også. Jeg lå på sengen min for å sove og glemmer menneskeheten. Jeg la hodet på puten og tenkte. "Vi er på våre egne, og ingen bryr seg."
Men båtene kommer
Så kom mamma til rommet mitt med et smil om munnen, "Jamal, båtene er synlige på TV." sa mamma. Så jeg hoppet fra sengen min og spurte henne: "Når?" Hun sa: "Det er bare breaking news." Jeg kan ikke huske hvordan, når eller hvorfor jeg befant meg på en buss på vei tilbake til havnen med speiderne. Jeg kan ikke huske hvordan vi klarte å være sammen igjen på vei til Gazas havn. Vi hoppet alle om bord på forskjellige fiskebåter og seilte til åpent hav igjen.
Der, i horisonten, så jeg tre elementer: En vakker solnedgang, SS Liberty, og SS Frigjør Gaza. På østsiden av havnen samlet flere og flere mennesker fra Gaza seg. Denne gangen var ikke de skuffede ansiktene deres der. Vi kunne høre folk ler høyt og glad mens de anstrengte seg for å få øye på båtene.
I løpet av et par minutter kom de av oss på fiskebåtene nærmere Frigjør Gaza, og jeg så fredsflagget henge opp, og Maria Del Mar Fernandez viftet med et palestinsk flagg og ropte. Plutselig så jeg mange barn som tok av seg t-skjortene og hoppet i sjøen og svømte til Frigjør Gaza. Den lille båten min kom meg nærmere båtene, og da føttene mine berørte dekket, ga det meg et sjokk. Tankene mine ble blåst bort da jeg glemmer hver eneste lidelse jeg hadde i livet mitt under Israels blokade. Jeg flyttet over til en som var så rolig og litt borte fra alle media.
"Hei, velkommen til Gaza." sa jeg med et smil.
Jeg gjentok disse ordene og ble gladere for hvert håndtrykk. Ved siden av hytta så jeg en muskuløs fyr med tatoveringer på armene og en fin caps. ''Er han kapteinen?'' lurte jeg på. Etter å ha håndhilst på ham fortsatte jeg å snakke med ham, og i løpet av få øyeblikk ble vi venner. Han var denne hyggelige italienske fyren som hadde forlatt Italia på jakt etter rettferdighet og sannhet, hvis navn var Vittorio Utopia Arrigoni. Jeg delte det palestinske flagget med ham, og vi begynte å vinke til media og de titusenvis av mennesker som kom for å se båtene i vår lille havn.
I en kort periode gikk båtene i bane rundt havnen; så var det på tide å evakuere båtene og hilse på våre gjester på land i Gaza. Vi speidere sto i kø og hilste de nye palestinerne som hadde kommet fra hele kloden med ett budskap, «Stay Human».
Jeg vil aldri glemme alle de små og store hendene som kom ut fra folkemengdene for å håndhilse på aktivistene. Jeg kan ikke glemme hvor solbrune folket var etter den veldig lange ventedagen i havnen, men jeg kan heller ikke glemme ånden i mengden etter at de heltene landet på land. Jeg husker jeg dro hjem den dagen med et oppladet batteri for liv og håp.
Båtene brakte håp
De to båtene brakte ikke nødvendigvis forsyninger til befolkningen i Gaza, men de brakte det som er viktigere, de brakte nok håp for over 1.5 millioner mennesker som lever under blokaden til at vi en dag ville være frie.
Kvinners båt til Gaza Seil
Kvinnebåtene til Gaza vil seile i midten av september for igjen å utfordre den israelske marineblokaden av Gaza og demonstrere at vi bryr oss om folket i Gaza.
One Response
Herlig!