av Medea Benjamin, CODEPINK, Kan 17, 2022
16. mai, Biden-administrasjonen annonsert nye tiltak for å «øke støtten til det cubanske folket». De inkluderte lettelser på reiserestriksjoner og å hjelpe cubansk-amerikanere med å støtte og få kontakt med familiene deres. De markerer et skritt fremover, men et lite skritt, gitt at de fleste amerikanske sanksjoner mot Cuba fortsatt er på plass. Også på plass er en latterlig Biden-administrasjonspolitikk for å prøve å isolere Cuba, så vel som Nicaragua og Venezuela, fra resten av halvkulen ved å ekskludere dem fra det kommende toppmøtet i Amerika som vil finne sted i juni i Los Angeles.
Dette er første gang siden den første samlingen i 1994 at arrangementet, som arrangeres hvert tredje år, vil finne sted på amerikansk jord. Men i stedet for å bringe den vestlige halvkule sammen, virker Biden-administrasjonen innstilt på å skille den fra hverandre ved å true med å ekskludere tre nasjoner som absolutt er en del av Amerika.
I flere måneder har Biden-administrasjonen antydet at disse regjeringene ville bli ekskludert. Så langt har de ikke blitt invitert til noen av de forberedende møtene og selve toppmøtet er nå mindre enn en måned unna. Mens tidligere pressesekretær i Det hvite hus Jen Psaki og talsmann for utenriksdepartementet Ned Price har gjentatt at "ingen beslutninger" er tatt, sa assisterende utenriksminister Brian Nichols i en intervju på colombiansk TV at land som «ikke respekterer demokrati, ikke kommer til å motta invitasjoner».
Bidens plan om å velge og vrake hvilke land som kan delta på toppmøtet har utløst regionalt fyrverkeri. I motsetning til tidligere, da USA hadde lettere for å påtvinge Latin-Amerika sin vilje, er det i dag en voldsom følelse av uavhengighet, spesielt med en gjenoppblomstring av progressive regjeringer. En annen faktor er Kina. Mens USA fortsatt har en stor økonomisk tilstedeværelse, har Kina gått USA som handelspartner nummer én, og gir latinamerikanske land mer frihet til å trosse USA eller i det minste finne en mellomting mellom de to supermaktene.
Den halvkuleformede reaksjonen på ekskluderingen av tre regionale stater er en refleksjon av den uavhengigheten, selv blant små karibiske nasjoner. Faktisk kom de første trassordene fra medlemmer av 15-nasjon Caribbean Community, eller Caricom, som truet med det boikott toppmøtet. Så kom den regionale tungvekteren, den meksikanske presidenten Manuel López Obrador, som overveldet og gledet folk rundt om på kontinentet da han annonsert at hvis alle land ikke ble invitert, ville han ikke delta. Presidentene i Bolivia og Dybdes fulgte snart med lignende uttalelser.
Biden-administrasjonen har satt seg selv i en klemme. Enten trekker den seg tilbake og sender ut invitasjonene, og kaster rødt kjøtt til høyreorienterte amerikanske politikere som senator Marco Rubio for å være «myk på kommunismen», eller så står den fast og risikerer å senke toppmøtet og USAs innflytelse i regionen.
Bidens fiasko i regionalt diplomati er desto mer uforklarlig gitt leksjonen han burde ha lært som visepresident da Barack Obama sto overfor et lignende dilemma.
Det var i 2015, da, etter to tiår med ekskludering av Cuba fra disse toppmøtene, satte landene i regionen ned sine kollektive føtter og krevde at Cuba ble invitert. Obama måtte bestemme seg for om han skulle hoppe over møtet og miste innflytelse i Latin-Amerika, eller gå og kjempe med det innenlandske nedfallet. Han bestemte seg for å gå.
Jeg husker det toppmøtet tydelig fordi jeg var blant mengden journalister som tvang for å få et forsete da president Barack Obama ville bli tvunget til å hilse på Cubas president Raúl Castro, som kom til makten etter at broren Fidel Castro trakk seg. Det betydningsfulle håndtrykket, den første kontakten mellom ledere i de to landene på flere tiår, var høydepunktet på toppmøtet.
Obama var ikke bare forpliktet til å trykke Castros hånd, han måtte også lytte til en lang historietime. Raúl Castros tale var en forbudt gjengivelse av tidligere amerikanske angrep på Cuba – inkludert Platt-tillegget fra 1901 som gjorde Cuba til et virtuelt amerikansk protektorat, amerikansk støtte til den cubanske diktatoren Fulgencio Batista på 1950-tallet, den katastrofale invasjonen av Grisebukta i 1961 og det skandaløse amerikanske fengselet i Guantanamo. Men Castro var også nådig mot president Obama, og sa at han ikke var skyld i denne arven og kalte ham en "ærlig mann" med ydmyk opprinnelse.
Møtet markerte en ny æra mellom USA og Cuba, da de to nasjonene begynte å normalisere forholdet. Det var en vinn-vinn, med mer handel, mer kulturell utveksling, mer ressurser for det cubanske folket, og færre cubanere som migrerte til USA. Håndtrykket førte til et faktisk besøk av Obama til Havana, en tur så minneverdig at den fortsatt bringer store smil til ansiktene til cubanerne på øya.
Så kom Donald Trump, som hoppet over det neste toppmøtet i Amerika og innførte drakoniske nye sanksjoner som la den cubanske økonomien i filler, spesielt når COVID-en rammet og tørket ut turistindustrien.
Inntil nylig har Biden fulgt Trumps slash-and-burn-politikk som har ført til enorm mangel og en ny migrasjonskrise, i stedet for å gå tilbake til Obamas vinn-vinn-engasjement. 16. mai-tiltakene for å utvide flyreiser til Cuba og gjenoppta familiegjenforeninger er nyttige, men ikke nok til å markere en reell endring i politikken – spesielt hvis Biden insisterer på å gjøre toppmøtet til en «begrenset invitasjon».
Biden må bevege seg raskt. Han bør invitere alle nasjonene i Amerika til toppmøtet. Han burde håndhilse på hvert statsoverhode og, enda viktigere, delta i seriøse diskusjoner om brennende hemisfæriske problemer som den brutale økonomiske resesjonen forårsaket av pandemien, klimaendringer som påvirker matforsyningen og den skremmende våpenvolden – alt som gir næring til migrasjonskrisen. Ellers vil Bidens #RoadtotheSummit, som er toppmøtets twitterhåndtak, bare føre til en blindvei.
Medea Benjamin er medgründer av fredsgruppen CODEPINK. Hun er forfatter av ti bøker, inkludert tre bøker om Cuba—No Free Lunch: Food and Revolution in Cuba, The Greening of the Revolution og Talking About Revolution. Hun er medlem av styringskomiteen til ACERE (Alliance for Cuba Engagement and Respect).
